torsk

Torsken har tre ryggfinner, to gattfinner, skjeggtråd, og er svakt overbitt. Fargen på rygg og kroppssider veksler etter tilholdssted og næring mellom grå, olivengrønn, brun eller rødbrun (for eksempel taretorsk) med mørkere marmorering. Buken er lysere, nesten hvit. Den blir opptil 180 cm lang og 55 kg tung. Det finnes mange ulike bestander av torsk, med stor variasjon i livshistorie og dermed også i størrelse og alder. For eksempel er torsken som finnes langs kysten (kalt kysttorsk) betraktelig mindre enn torsk som vandrer langt (ofte kalt skrei).

Torsken finnes bare i det nordlige Atlanterhav mellom Vizcaya i sør og Novaja Zemlja og Spitsbergen i nord, ved Island, Sør-Grønland, Newfoundland og USAs østkyst til Cape Hatteras. Innenfor dette utbredelsesområdet holder den til i kystnære farvann i fjordene og utover bankene, hovedsakelig i vannmasser med temperatur mellom 0 og ca. 10 °C. Imidlertid ser mange torskebestander ut til å trives ved betydelig høyere temperatur.

Selv om torsken er en saltvannsfisk, så er den i stand til å tolerere lav saltholdighet. Et eksempel på det er torsken i Østersjøen, som lever under forhold med svært lave og varierende saltholdighetsnivåer. Det er også oppdaget torsk som har overlevd i lengre tid i rent ferskvann i mer arktiske områder.

Det finnes to hovedgrupper av torsk: havtorsk eller skrei, og kysttorsk. Skreien består av større bestander som vandrer mellom gyteområder ved kysten og oppvekstområder som kan ligge langt unna. Den norsk-arktiske torsken, som er den egentlige skreien, er den viktigste av disse. Den vokser opp i Barentshavet, og vandrer som kjønnsmoden til norskekysten, med de viktigste gyteområdene ved Lofoten, Vesterålen og Møre. Den islandske skreien vokser opp på bankene rundt Island og i Danmarkstredet og vandrer til sørkysten for å gyte. Bestanden ved Sør-Grønland gyter nå utenfor sørvestkysten, men vandret tidligere (i 1930-årene) i større mengder til gytefeltet ved Sør-Island. Skreien på Atlanterhavets vestside har tyngden av sin utbredelse ved Newfoundland. Denne bestanden var i sin tid svært tallrik, men har som følge av uheldig forvaltning nå nådd historisk lave bestandsnivåer.

Kysttorsken er mer eller mindre stedbunden innenfor snevre områder, og kan derfor atskilles i mange mindre, lokale stammer. Nyere studier indikerer at de fleste norske fjorder av en viss størrelse har egne bestander av kysttorsk. Mange fjorder er dannet gjennom isbreers skuring av bunnen. Slike fjorder har ofte en terskel ytterst ut mot havet. Denne terskelen fører til at de dypere vannmassene i fjorden sjelden byttes ut. Dette kan medføre at egg som gytes inne i fjorden blir værende i fjorden. Yngelen er svært stedbundet og vil derfor gjennomføre hele livet sitt inne i fjorden.

Lofotskreien, den norsk-arktiske torsken, når kjønnsmoden alder for første gang ved seks til 15 års alder, de fleste når de er ca. ti år. Den modnende skreien vandrer i årets siste måneder vest- og sørover fra Barentshavet til gytebankene langs Norges kyst, særlig inn i Vestfjorden til Lofoten, hvor de første stimene kommer sist i januar.

Gytingen foregår mest i midten av mars, oftest på mellom 40 og 100 meters dyp i et overgangslag mellom det varmere bunnvannet og det kaldere overflatelaget hvor temperaturen er 4–6 °C. En stor hunn gyter ca. fire millioner egg over mange dager. De befruktede eggene flyter opp i overflaten, hvor klekkingen foregår i løpet av to til fire ukers tid. De nyklekte ungene driver om sommeren rundt med planktonet, til dels langt til havs og langt nord. Men om høsten finnes ungfiskene, som nå er 8–10 cm lange, i dypet av våre nordligste fjorder og utover bankene i Barentshavet. Her vokser de opp i en stadig vandring på søken etter næring.

Til å begynne med lever ungtorsken mest av bunndyr, etter hvert blir den også mer utpreget fiskeeter (gjerne sild og lodde) og er i stor utstrekning kannibal. Veksten i disse nordlige farvannene er ca. 10 cm om året. Etter kjønnsmodningen avtar tilveksten. De forskjellige bestandene av torsk har alle en lignende livshistorie, men veksten er svært forskjellig. Kysttorsken (fjordtorsken) i Oslofjorden blir kjønnsmoden allerede som to- til treåring, og den er da 30–40 cm lang.

Den bestanden vi kaller skrei kalles også norsk-arktisk eller nordøst-arktisk torsk. Den beskattes i dag gjennom fiske på gytefisken når den kommer inn til kysten for å gyte i januar–mars hvert år. Gyteområdene varierer i utstrekning, fra nord i Finnmark til sør i Møre. Hovedgyteområdet er ved Lofoten og Vesterålen. Det fiskes også store mengder torsk på oppvekstområdene i Barentshavet. Bestanden er stor, og den anses å være livskraftig og høstet på en bærekraftig måte. Det internasjonale havforskningråd (ICES) har for 2018 foreslått en totalkvote på 712 000 tonn, noe mindre enn i 2017.

Skreien blir solgt til markeder i hele verden, enten som fersk fisk eller som behandlet (tørrfisk, klippfisk). Allerede i vikingtiden var behandlet fisk en viktig handelsvare.

Langs hele kysten finnes det lokal torsk som ikke vandrer. Denne torsken tilhører det vi kaller kysttorsk, og er genetisk ulik skreien på en del måter. Det foregår mye forskning for å forsøke å forstå hva som utgjør forskjellen mellom den stasjonære kysttorsken og den vandrende skreien. Alt tyder på at det finnes mange adskilte bestander av kysttorsk langs kysten. Dette er studert best på Skagerrakkysten, der resultatene indikerer at hver enkelt fjord av en viss størrelse har sin egen bestand.

Forvaltningen skiller nå mellom to grupper kysttorsk; nord og syd for 62 grader nordlig bredde. Bestandene av sørlig kysttorsk er for tiden svært redusert i antall, spesielt langs Skagerrakkysten. Det er usikkert hva som er årsaken til at disse bestandene er så redusert. I et forsøk på å bygge opp igjen disse bestandene ble det i 2019 innført et generelt forbud mot beskatning av kysttorsken fra Svenskegrensen til Agder.

Kysttorsken nord for 62 grader lever sammen med skreien, og fiskes samtidig. Det er laget en gjenoppbyggingsplan for denne torsken, noe som indikerer at den anses for å være overbeskattet. Avtalt kvote i 2017 var 21 000 tonn. Torsken syd for 62 grader har ingen konkrete kvoteråd, og det finnes ingen gode estimater for bestandsstørrelser. Mange undersøkelser viser imidlertid at bestandene er sterkt redusert, og trolig overbeskattet.

• Les mer om kysttorsk

Nyere studier fra 2011 ledet av forskere ved Universitetet i Oslo har vist at torskens immunsystem – forsvaret mot infeksjoner – har en spesiell oppbygning. Det har lenge vært antatt at alle vertebrater (dyr med ryggrad: fisk, amfibier, krypdyr, fugl og pattedyr) har samme type immunsystem, bestående av en medfødt del (medfødt immunitet) og en del som utvikles som følge av eksponering for sykdomsfremmende organismer, hovedsakelig bakterier og virus (ervervet immunitet). Torsken mangler den delen av det ervervede immunsystemet som normalt benyttes for å bekjempe infeksjoner fra bakterier og parasitter. Hos pattedyr ville en slik situasjon raskt medført dødelige infeksjoner. Torsken har trolig løst dette med å videreutvikle andre deler av immunforsvaret for slik å kunne håndtere fremmede organismer som invaderer kroppen. Blant annet har torsken svært mange varianter av andre proteiner både innen det ervervede og det medfødte immunsystemet enn for eksempel pattedyr. Disse proteinene kan tenkes å ha overtatt noe av funksjonen til den delen av det ervervede immunsystemet som torsken mangler.

• kysttorsk
• fisk
• Norsk fiskerihistorie
• lutefisk
• fiskerier
• fiskesykdommer