tone

Styrken (hørestyrken) til en tone angis i fon. Tonehøyden (subjektiv frekvens, «pitch») angis i antall svingninger per sekund (hertz, forkortelse hz), og hvis tonen inneholder flere frekvenser, er tonehøyden som regel bestemt av den laveste av disse. Klangfargen er bestemt av antallet og styrken av overtoner. Hvis tonen inneholder bare én frekvens, kalles tonen ren eller enkel. Med flere frekvenser kalles tonen sammensatt, den laveste kalles grunntonen, de andre overtoner. Hvis overtonenes svingetall er et helt antall ganger grunntonens svingetall, kalles overtonene harmoniske av grunntonen. Tonen fra blåse- og strengeinstrumenter er bygd opp av harmoniske overtoner. Toner fra klokker og slaginstrumenter har ikke-harmoniske overtoner.

Tone brukes også om et særpreg, «klang» som er egen for en sangstemme, eller et musikkinstrument («cellotone», «orgeltone»); preg, egenart i musikalsk ytelse, i tale, i litterært verk eller lignende («sagatone», «språktone»); uttrykksmåte; oppførsel («omgangstone»).

I fargelære angir tonen fargens plass i fargespekteret, såkalt fargetone. I vanlig språkbruk referer for eksempel «lys tone» til fargens valør.

• tonalitet
• musikk