toll

Beskyttelsestoll legges på bestemte utenlandske varer for å beskytte innenlandske produsenter mot konkurranse.

Kampen mot beskyttelsestoll ble tatt opp under industrialismens gjennombrudd. På 1800-tallet fikk frihandelspolitikken stor tilslutning, motivert av ideen om komparative fortrinn. Etter 1900 og særlig i 1920- og 1930-årene ble bruk av beskyttelsestoll igjen vanlig. Som følge av bestrebelser på internasjonalt plan for å frigjøre verdenshandelen er beskyttelsestoll redusert betraktelig siden omkring 1950.

Fiskaltollens oppgave er å skaffe staten inntekter, og den legges som regel på varer som brukes i stor målestokk, som kaffe, te, sukker, sjokolade, eller på varer som man for folkehelsens skyld ønsker å redusere bruken av, som alkoholholdige drikker og tobakk.

Fiskaltoll har i dag svært liten betydning i Norge. Det er isteden lagt særavgifter på varer som staten ønsker å begrense forbruket av, og staten finansieres heller av andre skatter og avgifter.

De internasjonale rammevilkårene for norsk handel med utlandet er hovedsakelig forankret i EØS-avtalen og WTO-avtalen. I dag har tollbeskyttelsen endret karakter i mange land ved at en har gått sammen i økonomiske grupperinger i form av tollunioner eller frihandelsområder.

Ved siden av at det generelle beskyttelsesnivået er blitt senket med årene, åpner WTO-avtalen også for at industrialiserte land kan redusere sine tollsatser spesielt for utviklingsland, såkalt preferansetoll, for å stimulere eksportnæringen i fattige land.

Tollavgift på internasjonal handel har eksistert i lang tid i Norge. De første sikre opplysningene stammer fra 1280-årene og omtaler toll som en gammel avgift som nå skulle justeres i tyske handelsfolk sin favør. Gjennom 1500- og 1600-tallet dreier mye av tollpolitikken seg om eksport av trelast. Tollavgiften skal både hindre tap av ressurser (for eksempel skipsmaster) og sikre inntekter i statskassen.

Frem til begynnelsen av 1900-tallet var tollinntektene statskassens viktigste inntektskilde. Dette gjaldt også periodevis helt frem til 1930-årene, men siden har andelen tollinntekter sunket sterkt. I 2004 var statens tollinntekter 1,6 milliarder kroner som utgjorde kun omtrent 3 promille av statskassens samlede skatter og avgifter. I 2020 var statens tollinntekter 3,3 milliarder kroner. Det meste av norsk toll er i dag rettet mot landbruksvarer.

Når tollbelagte importvarer inngår i produksjonen av norske varer som skal eksporteres, får vanligvis eksportørene tollen helt eller delvis tilbakebetalt ved utførselen (såkalt drawback).

I Norge er tollbestemmelsene hjemlet i vareførselsloven og tollavgiftsloven, med tilhørende forskrifter (vareførselsforskriften og tollavgiftsforskriften).

Ofte er et tollområde samsvarende med et lands grenser. For Norge, er er tollområdet «det norske fastlandet og territorialfarvannet, men ikke Svalbard, Jan Mayen og Norges biland» (som definert i vareførselsloven § 1-2 annet ledd). Samtidig åpner vareførselsloven § 1-2 sjette ledd for at Svalbard og Jan Mayen hver for seg eller sammen kan utgjøre et tollområde, hvis Finansdepartementet gir en forskrift om dette. Den 6. mai 2022 bestemte Finansdepartementet at Svalbard skulle regnes som tollområde.

Tollvarer føres enten inn til tollområdet utenfra (innførselstoll), de føres ut derfra (eksportavgift) eller de føres gjennom tollområdet (gjennomførsels- eller transittoll).

Både eksportavgift og transittoll er nå sjeldne brukte former for tollavgift.

• importvern
• proteksjonisme
• frihandel
• WTO
• EFTA