telefoni

Telefoni fungerer ved at tale forvandles til elektriske signaler. Disse elektriske signalene sendes så over et eller flere telenett mellom brukere, som dermed kan oppnå kontakt. Hos mottakeren vil telefonapparatet forvandle de elektriske signalene tilbake til tale. For å kunne koble sammen telefonabonnementer trenger man svitsje-sentraler i nettet.

Telefoni er basert på en linjesvitsjing, hvor en kanal i nettet blir eksklusivt reservert for de to brukerne som skal snakke sammen. Dette sikrer brukerne en høy kvalitet på tjenesten, da ingen andre signaler kan påvirke eller forstyrre signalene til de som snakker sammen. Det er også en lite effektiv bruk av nettet, som bidrar til høye kostnader. Telefontjenesten basert på linjesvitsjing er kalt PSTN.

Når en bruker ønsker å ringe noen må han vanligvis taste inn et telefonnummer. Svitsjesentralen tolker dette nummeret og setter opp en linje (derav linjesvitsjing) mellom den som ringer og den han ønsker å snakke med. Denne linja kan strekke seg over hele verden og involvere et titalls svitsjesentraler. Mottakeren vil i de fleste tilfeller høre en ringelyd som betyr at noen i telefonnettet har ringt hans nummer. Når han løfter av røret på telefonapparatet vil han svare på henvendelsen og linjen blir reservert. I telefonnettet er det funksjonalitet som gjør det mulig for teleoperatører å måle varigheten av samtalen og hvor den man ringer befinner seg, for på den måten kunne fakturere den som ringer.

Allerede på 1600-tallet ble det eksperimentert med mekaniske telefoner som kunne overføre tale via en stram tråd eller vaier. På 1800-tallet var det flere telefonsystemer som baserte seg på denne teknologien og som ble benyttet i næringslivet. De beste kommersielle systemene på den tiden kunne overføre tale over en distanse på nesten 800 meter.

Den elektriske telefonen er basert på elektrisk telegrafteknologi som ble utviklet på begynnelsen av 1800-tallet. Særlig fra 1850-tallet ble telegrafnett bygd ut i flere land, og mot slutten av 1800-tallet var store deler av verden koblet sammen gjennom telegrafene. Blant annet ble det bygd flere undersjøiske kabler som koblet telegrafnettet i Europa sammen med Amerika. I motsetningen til telegrafi, som kun overfører enkle elektriske impulser, har telefonen mulighet til å overføre menneskelig tale. Mot slutten av 1800-tallet var det mange oppfinnere og forskere som arbeidet med å utvikle et apparat som kan forvandle tale til elektriske signaler. Den første som tok patent på et slikt fungerende apparat var Alexander Graham Bell i 1876.

For å kunne koble sammen telefonene var det et behov for et telenett og svitsje-sentraler. Den første svitsje-sentralen ble bygd i 1876 i New Haven, Connecticut og koblet sammen 21 telefonabonnementer. Telefonen ble raskt svært populær, og man startet raskt en massiv utbygging av telefonnett og svitsje-sentraler spesielt i USA, men også i resten av verden. Antall telefonabonnementer i USA økte fra 600 000 i 1900 til 5.8 millioner i 1910. De første telefonene var fastnett-telefoner som ble installert i hos bedrifter og senere også i private hjem. På slutten av 1900-tallet var telefonen blitt allemannseie i de fleste vestlige land.

Den første kommersielle telefontjenesten startet opp i Norge i 1880. Da etablerte International Bell Telephone Company det første norske telefonselskapet med sentraler i Oslo og Drammen. I perioden 1880–1900 ble det dannet mange konkurrerende telefonselskaper i Norge. Disse selskapene opererte stort sett i de store byene, og hadde ikke mulighet for å kunne ringe mellom byer. Det norske telegrafverket—som senere skulle bli Televerket og Telenor—startet å bygge telefonnett mellom de store byene i Norge, for å sørge for at man fikk et landsdekkende nett. Fra 1900 til 1970 kjøpte Televerket opp de private telefonselskapene i Norge, slik at man fra 1974 hadde et norsk telemonopol.

Televerket hadde monopol på å selge blant annet telefonapparater frem til 1988. På den tiden hadde de fleste norske hjem installert telefon. Fra 1988 og på 1990-tallet ble teletjenester steg for steg de-monopolisert. Dette var i stor grad som en del av konkurranseutsettingen av sektoren som EU gjennomføre i sine medlemsland. Norge fulgte denne utviklingen som EØS medlem. I dag har man full konkurranse mellom bedrifter som tilbyr telefoner og abonnementer.

• Telefonapparat
• Telefonsentral
• Mobiltelefon
• Smarttelefon
• Linjesvitsjing