tarot

De eldste kortstokkene vi kjenner til, kan spores tilbake til tang-dynastiet (Kina, 600–800-tallet). Mye tyder på at de ble utbredt og videreutviklet i tilknytning til datidens handelsruter, særlig Silkeveien. I India brukes i dag ganjifa, en opprinnelig persisk kortstokk uten bildekort, men med tolv kort i hver av åtte farger. Både den og «mamelukk-kortstokken», kjent fra Egypt siden 1100-tallet, hører altså hjemme i opprinnelig muslimske kontekster, der de synes å ha blitt brukt som spillkort og ikke til spådomskunst. Den mamelukkiske kortstokken har mye til felles med tarotkortene, men heller ikke her var det bildekort.

Bildekort var det imidlertid i de kortstokkene Visconti- og Sforza-familiene i Milano fikk lagd midt på 1400-tallet, omtrent samtidig med at boktrykkerkunsten muliggjorde masseproduksjon. Visconti-Sforza-kortstokkene besto av håndmalte kort, mange av dem utformet av anerkjente kunstnere. Bildekortene viste ofte til hierarkiske forhold mellom aristokrater, geistlige, militære eller representanter for borgerskapet. De kunne også befolkes av skikkelser fra myter og sagn.

På 1800-tallet dukket det (særlig i Frankrike) opp tarotkortstokker med en mer entydig okkult tematikk. Blant annet arbeidet Eliphas Levi (som utga Magiens historie i 1860) med å harmonisere tarotkortene med andre okkulte symbolsystemer fra Europas magiske portefølje, slik den var mot slutten av 1800-tallet. Han la stor vekt på sammenfallet mellom de 22 trumfene i den store arkana, de 22 stiene som forbinder de ti sefira (sifrene) på det kabbalistiske Livets tre med hverandre, og de 22 bokstavene i det hebraiske alfabetet. Tanken var at når elementer fra så ulike systemer som kabbala, tarotkort og det hebraiske alfabetet samsvarer med hverandre på denne måten, kunne de forklare, kaste lys over og utdype hverandre.

Golden Dawn (Det gylne daggry) og andre losjer som ble etablert på denne tiden, videreførte mange forestillinger og praksiser fra frimureri og europeisk okkultisme, men var samtidig åpne for impulser fra eksempelvis indisk religion – delvis takket være det nye universitetsfaget religionshistorie, og delvis på grunn av teosofi. Europeisk okkultisme var i årene rundt 1900 en kreativ, eklektisk og flernasjonal bevegelse, mye mer anerkjent enn i dag. Tarotkortene og de andre symbolsystemene ble lest som «kart» over menneskets okkulte/skjulte natur og dets muligheter for utvikling. De ble forstått som opprinnelig egyptiske, i samsvar med forestillingen om egyptisk religion som «alle religioners mor», blant annet formulert av Madame Blavatsky i Isis Unveiled (1877) og The Secret Doctrine (1888).

I 1909 ble kortstokken Rider Tarot utgitt, tegnet og kolorert av illustratør og okkultist Pamela Colman Smith. Den kalles også Rider Waite Tarot etter utgiveren Arthur Edward Waite. Den harmonerer med Golden Dawns øvrige ideer og praksiser og er i dag den mest utbredte tarot-kortstokken. Det okkulte innholdet er rendyrket, og Rider Tarot er forelegg for de fleste nyere tarot-kortstokkene.

I perioden 1938–1943 skapte Aleister Crowley sammen med kunstneren Frieda Harris en tarot-kortstokk oppkalt etter Thoth, en egyptisk gud for magi, kunnskap og visdom. Den forholder seg hovedsakelig til de samme symbolsystemene som Rider Tarot, men det magiske repertoaret er utvidet, og en del kort har endret navn eller plass. Thoth Tarot ble ikke utgitt før i 1969. Utgivelsen kan ses i sammenheng med etterkrigstidens ungdomsopprør, som blant annet innebar en religiøs eller spirituell nyorientering.

I løpet av 1980-årene ble store deler av denne nyreligiøse bevegelsen kommersialisert. Det gjelder også tarotkortene, som ble tatt i bruk i kursvirksomhet, spådomstelefoner med mer.

De siste 30 årene har tarot-kortstokkene blitt både mange og mangfoldige. Det finnes nå taroter som belyser eller omhandler dyr og andre elementer i naturen, ulike mytologier, engler, kjærlighet og mye mer. Selv om det grunnleggende temaet fremdeles synes å være personlighetsutvikling i esoterisk forstand, er nå tarotkortene tungt inne i populærkulturen. De har også inspirert så ulike kunstnere som norske Frans Widerberg (1934–2017, grafikk), franske Niki de Saint-Phalle (1930–2002, skulptur) og spanske Salvador Dalí (1904–1989, maleri og collage). Sistnevnte står for øvrig bak en fullstendig kortstokk med 78 figurative motiver og kunstneren selv som Magikeren (kort I i den store arkana).

Den lille arkana omfatter 4 x 14 kort, alle med tallverdi 14 eller lavere. Kort 11–14 (pasje/knekt, ridder, dronning og konge) er stort sett fremstilt figurativt, med mange fellestrekk på tvers av fargene. Kort 1–10 er sjeldnere figurative, men utsmykkes (i likhet med vanlige spillkort) med det riktige antall symboler. I Rider Tarot, som ligger til grunn for denne korte oversikten, inneholder disse 40 laveste kortene både riktig antall nøkkelsymboler og hver sin figurasjon som antyder hvilken retning en tolkning kan ta.

De fire nøkkelsymbolene eller fargene i den lille arkana korresponderer med blant annet de fire elementene (jord, vann, luft og ild i tidlig vestlig ontologi), årstider, himmelretninger, planeter, stjernetegn, edelstener, erkeengler, farger og så videre, som i gamle grimoarer («svartebøker» med tabeller som viser sammenhenger mellom ulike nivåer i tilværelsen).

Den store arkana omfatter 22 kort som ikke tilhører noen spesiell farge – altså 22 trumf, som gjerne er markert med romertall. Dåren/Narren er ikke nummerert, men markeres i stedet ofte med 0 (null). Han er plassert helt først eller helt sist i den store arkana, som for øvrig kan være som følger:

• I. Magikeren
• II. Yppersteprestinnen
• III. Herskerinnen
• IV. Herskeren
• V. Ypperstepresten (Hierofanten)
• VI. Elskerne (en engel og to mennesker med referanser til Adam og Eva)
• VII. Vognen (trekkes av to sfinkser)
• VIII. Styrke (løven)
• IX. Eremitten (eneboeren)
• X. Skjebnehjulet (med blant annet astrologiske tegn og hebraiske bokstaver samt en sfinks øverst på hjulet og et «livsvesen» i hvert av kortets hjørner)
• XI. Justis/rettferd (kongelig person med sverd og vekt)
• XII. Den hengte mannen (henger med hodet ned)
• XIII. Døden (rytter på hest)
• XIV. Måtehold (en engel heller vann fra én skål over i en annen skål)
• XV. Djevelen (holder en mann og en kvinne i lenker – sammenlign med kort VI)
• XVI. Tårnet (raser sammen)
• XVII. Stjernen
• XVIII. Månen
• XIX. Sola
• XX. Dommen (en engel blåser i trompet, og de døde står opp av gravene sine)
• XXI. Verden (med et «livsvesen» i hvert av kortets hjørner: menneske/engel, ørn, okse og løve – sammenlign med kort X, de kristne evangelistsymbolene og Esekiel kapittel 1)

Selv om disse motivene (særlig når de tematiserer død og dom) er rike på referanser til kristendommen, kan motivkretsen også karakteriseres som sammensatt eller eklektisk. Om vi leser den store arkana som et narrativ eller en biografi, representerer hvert kort en utfordring som mennesket kan møte på sin vei gjennom livet. Eller sagt på en annen måte: Hvert kort representerer en mulighet for vekst. I et okkult perspektiv forstås menneskelig vekst i stor grad som en form for åndeliggjøring, preget av et indisk menneskesyn, beslektet med læren om chakraer.

Et beslektet gjennomgangstema er forholdet mellom kjønnene, eller rettere sagt balansen mellom det mannlige og det kvinnelige. Dette kan vi se som et eksempel hvordan religiøse forståelser av livet i nyere tid ikke nødvendigvis har blitt avvist, men at de for eksempel har blitt omtolket til psykologiske, som i Carl Gustav Jungs (1875–1961) teorier om arketyper som animus og anima. Et annet særtrekk er hvordan så å si alle kritiske situasjoner, så som døden og tårnet som faller sammen (kort XVI), tolkes positivt fordi de fører til ny innsikt.