tango

Tangoens opprinnelse kan tidfestes til omkring 1870 og knyttes særlig til kafeene, kneipene og bordellene i havnebyene Buenos Aires i Argentina og Montevideo i Uruguay. Disse byene var på denne tiden preget av stort kulturelt mangfold med en befolkning bestående av innvandrere fra flere europeiske land, så vel som etterkommere av afrikanske slaver. Fusjonen mellom afrikanske og europeiske elementer står sentralt i tangoens framvekst, både i musikken og dansen. I prinsippet var tango en ny måte å danse milonga på som tok opp i seg noen av de energiske og brå bevegelsene fra candombe. Det er rimelig å anta at utviklingen av musikken også ble preget av denne nye dansemåten ved at musikerne søkte å gjenspeile disse dansebevegelsene, med brå rykk og stopp (quebrada, corte), i sine ofte improviserte tolkninger.

Tango var fra begynnelsen knyttet til de lavere sosiale lag, og til dels også til prostitusjon og kriminalitet. Med økende popularitet på begynnelsen av 1900-tallet ble den mer sosialt akseptert, og spredte seg gradvis til respektable dansesalonger besøkt av middel- og overklassen. Dyktige musikere og komponister ble tiltrukket av tangoen og bidro til at den etablerte seg som datidens dominerende populærmusikk. Tangomusikere og komponister fra den tidlige epoken ble store stjerner, blant andre pianist og orkesterleder Roberto Firpo (1884–1969), bandoneonisten Eduardo Arolas (1892–1924) og orkesterlederne Vicente Greco (1888–1924) og Francisco Canaro (1888–1964). Den utvilsomt største tangostjernen var imidlertid den legendariske sangeren Carlos Gardel (1890–1935), som gjennom slagere som Volver, Mi noche triste og El día que me quieras framhevet tangoens poetiske uttrykk.

De første tangomusikerne brukte instrumenter som fløyte, fiolin, gitar og klarinett. Omkring 1900 gjorde det opprinnelig tyske trekkspillinstrumentet bandoneon sin inntreden i musikken og utviklet seg snart til et ikonisk og nesten uunnværlig instrument i tangoorkestrene – orquestas típicas. Etter hvert kom større orkestre på banen med både piano og kontrabass. Tangoer arrangert for piano ble solgt i store opplag til den argentinske middelklassen og etter hvert også i Europa.

1940-tallet regnes som tangoens gullalder i Argentina. Tango ble den foretrukne dansemusikken til en hel generasjon. Den ble danset på kafeer og kabareter, dansesalonger og idrettsarenaer, og den kunne høres på radio, på grammofonplater og på kino. Tangosekstett hadde nå etablert seg som det rådende orquesta típica-formatet med to bandoneoner, to fioliner, bass og piano. Større orkestre – med opptil 20 musikere – kunne ha flere bandoneoner og fioliner samt sangere og instrumenter som klarinett, bratsj og cello. Gullalderens kanskje viktigste stilskaper var orkesterlederen Aníbal Troilo (1914–1975), en virtuos på bandoneon som gjorde stor suksess med melodier som Sur, Barrio de tango og Che bandoneon. Andre viktige orkestre i tangoens storhetstid var ledet av Juan D'Arienzo (1900–1976), Osváldo Pugliese (1905–1995) og Carlos Di Sarli (1903–1960).

Utover på 1950-tallet fikk rock fra USA stadig større innflytelse blant unge argentinere. Med militærkuppet mot Juan Perón i 1955 begynte en nedgangstid for tangoen. De ulike militærregimene som styrte Argentina fram til 1983, prioriterte folkemusikken som nasjonalt kulturuttrykk og satte begrensninger for den urbane tangokulturen, som de anså som en mindre respektabel folkelig kultur. Store menneskeansamlinger – også dansearrangementer – ble til tider forbudt, enkelte tangotekster ble sensurert, og musikere ble svartelistet.

Nedgangstidene førte etter hvert til endringer i tangoen på 1950- og 1960-tallet. De store orkestrenes tid var forbi, og musikerne opptrådte nå på mindre kafeer og konsertlokaler der publikum kom for å lytte til musikken heller enn å danse til den. En ny tangomusikk (tango nuevo) ble utviklet av fremragende musikere som ville eksperimentere og fornye. Horacio Salgán (1916–2016) og hans Quinteto Real framførte komplekse arrangementer som utfordret sjangerens konvensjoner. Bandoneonisten og komponisten Astor Piazzolla (1921–1992) er utvilsomt den fremste representanten for den nye stilen. Med sin musikkgruppe Quinteto Tango Nuevo fikk han stor suksess i Europa og USA, noe som også bidro til en økende internasjonal interesse for den eldre tangoen.

Finsk tango har sin egen historie. Den ble påvirket av lokale musikktradisjoner og folkekultur, og på landsbygda gjerne framført sammen med vals og polka. Finske tangoer går ofte i moll, og tekstene handler om lengsel, melankoli og finsk natur, som i den ikoniske Satumaa (eventyrlandet) av Unto Munonen (1930–1968). Tango dominerte populærmusikken i Finland fullstendig på 1950-tallet og har fortsatt stor betydning. Hvert år deltar over 100 000 mennesker på tangofestivalen i Seinäjoki. Finsk tango betraktes i dag som en egen nasjonal kulturarv.

Ikke lenge etter at tangoen erobret Paris, ble den også introdusert i Norge. Maleren Per Krohg lærte å danse tango i Paris, og i 1914 gjorde han sammen med Lucy Vidil (1891–1977) stor suksess med noen legendariske tango-oppvisninger på Chat Noir. Bernardo Alemanys orkester med argentinske musikere var i årene 1935–1937 flere ganger i Oslo hvor de blant annet spilte på Hotel Bristol og gjorde tangoinnspillinger sammen med Jens Book-Jenssen. Det var en omfattende produksjon av norsk tangomusikk i mellomkrigstiden. Den europeiske versjonen av dansen ble populær som selskapsdans og et fast innslag i repertoaret til danseband og danseskoler. Populære tangoer i Norge er den danske komponisten Jacob Gades Tango jalousie og Alf Prøysens Tango for TV og Tango for to.

Fra 1990-tallet kan vi snakke om en ny tangobølge i Europa med en interesse for den opprinnelige argentinske tangodansen. I Norge har argentineren Ramón Giménez vært den fremste ambassadøren for tango, med tangoklubb i Oslo og dansekurs i flere andre byer. En rekke norske musikere har også engasjert seg sterkt i tangoen. Pianist og komponist Sverre Indris Joner har med Tango for 3 og Electrocutango skapt musikk som er inspirert av tango nuevo og av elektronika. Per Arne Glorvigen, som deltar i begge disse gruppene, er en internasjonalt anerkjent bandoneonist. Skuespiller Nina Bendiksen har i forestillingen Sørover tolket argentinske tangoer på norsk, og Tangueros del norte er et orquesta típica basert i Trondheim.