tabernakel

Ordren om å lage et slikt flyttbart tempel, og opplysningene om hvordan det skulle konstrueres og utsmykkes, kom ifølge tekstene fra Gud (Jahve) selv (2. Mosebok 25–28). Kisten (Paktens ark) som inneholdt steintavlene med De ti bud skulle oppbevares i tabernakelets innerste rom, det aller helligste.

Teltet skulle ha flere funksjoner. Det aller helligste var rommet der guden Jahve skulle bo og kunne gi sin vilje til kjenne (2. Mosebok 25,8–9). Den opprinnelige hebraiske betegnelsen er mishkan, som betyr bolig. Det omtales også som møteteltet, fordi det var stedet der Moses kunne møtte Gud for å motta flere lover og leveregler. I tillegg skulle det være et tempel der det kunne utføres offer til guddommens ære. Røkelsesoffer skulle i det ytre rom og brennoffer på alteret som sto i forgården utenfor teltet (2. Mosebok 40,22–27).

Tabernakelet måtte også kunne flyttes og følge israelittene på den lange vandringen. Tekstene forteller at Guds nærvær viste seg som en sky over teltet. Hver gang skyen lettet, ble det tatt fra hverandre og leiren pakket sammen, før folket vandret videre (2. Mosebok 40, 36–38). Ifølge tekstene ble teltet båret av prestene og levittene.

Den transportable helligdommen skal ha vært med på vandringen helt frem til landet Kanaan. Tekstene forteller at etter at landet var erobret, ble teltet satt opp i Shilo (Josva 18,1), der det ble stående permanent. Tekstene forteller likevel at på kong Salomos tid sto møteteltet i Gibeon (2. Krønikebok 1,3).

Beskrivelsene av tabernakelets form finnes hovedsakelig i 2. Mosebok, mens offerkulten beskrives i 3. Mosebok. Ifølge tekstene var teltet en rektangulær konstruksjon med demonterbare trevegger mot nord, vest og syd. Kunstnerne Bezalel og Oholiab sto for planleggingen og mye av utsmykningen. Folket bidro med materialer, gull, sølv og edeltre. Broderte stoffbaner hang ned fra toppen, og over disse igjen skal det ha vært flere tykke forheng av skinn. Mot øst sto fem smale søyler, og åpningen var dekket av fine vevde stoffer.

Tabernakelets innside var delt i to rom av et teppe med broderte bilder av kjeruber, det innerste ble omtalt som det aller helligste og inneholdt paktkisten som symboliserte Guds nærvær. De rituelle gjenstandene, som lysestake (menora) av gull, bordet med skuebrødet og røkelsesalteret sto i det ytre rommet. Det senere tempelet i Jerusalem var utformet etter samme plan, bare større.

Tabernakelets form og inndeling var lik den som var vanlig i de andre ladene i området. Forestillingen om at guden bor i templenes aller innerste, og gjerne mørke rom, var også felles for hele Det gamle Midtøsten. Ulikheten besto i at det ikke var noen statuer eller bilder som skulle representere israelittenes gud i tabernakelet.

Mosebøkene stammer ifølge bibelvitenskapen fra flere kilder (flerkildehypotesen). Tekstene som beskriver utformingen av tabernakelet stammer fra det som gjerne kalles den prestelige tradisjonen. Andre steder fremstilles møteteltet som et enklere telt som sto utenfor selve leiren, og som tjente som oppholdssted for Moses når han søkte kontakt med guddommen og ønsket svar på bestemte spørsmål (2. Mosebok 33, 7–9.). Disse tekstene kan stamme fra en annen kilde.

Ifølge moderne forskning på israelittenes bakgrunn og Det gamle Israels opprinnelse, stammer tekstene som forteller om flukten fra Egypt, eksodus, og vandringen gjennom Sinai fra midten av første årtusen fvt., da de lærde ønsket å gi folket en felles opphavsmyte. Hendelsene som beskrives skal ha funnet sted rundt 700 år tidligere. Beskrivelsen av tabernakelet og kulten som ble utført der, kan derfor være inspirert av Salomos tempel i Jerusalem og ritualene som ble utført der. Andre mener bakgrunnen kan ligge i de overleverte fortellingene om helligdommen i Shilo. Noen forskere åpner også for at tradisjonene rundt en flyttbar helligdom kan ha sin opprinnelse i en svært gammel muntlig tradisjon, som igjen kan ha en historisk kjerne.

• kristendom
• jødedom
• Det gamle Israel
• Det gamle Israels litteratur
• religion
• kirke
• tempel
• Jerusalem – tempel
• nattverd