Suverenitet er retten et lands myndigheter har til å styre over eget folk og territorium, og til å representere landet i møte med andre land. I et demokrati er det den til enhver tid folkevalgte ledelsen som er suveren. Suverenitetsprinsippet står sentralt i FN-pakten og det moderne folkerettslige systemet, og er grunnlaget for blant annet maktforbudet og intervensjonsforbudet.
Suverenitet ble opprinnelig brukt om den absolutte fyrstes makt, først av Jean Bodin, senere gått over på den upersonlige statsmakt. Som kilden til denne lanserte Rousseau og hans skole folkeviljen, herav oppstod begrepet folkesuverenitet, som spilte stor rolle under den store franske revolusjon og blant annet også for Norges Grunnlov. Dette kalles nå gjerne folkenes selvbestemmelsesrett.
Med hensyn til innholdet og omfanget av statsmaktens suverenitet har det stått mye teoretisk og filosofisk strid både angående statens suverenitet innad og dens suverenitet utad. Særlig i folkerettens teori har begrepet suverenitet spilt en stor rolle.
Det kan være nyttig å spalte begrepet i statsmaktens selvstyre innad (den er den høyeste rettslige myndighet overfor borgerne), og dens juridiske handleevne utad, i forhold til andre stater samt dens handlefrihet overfor dem.
En stat kan da sies å ha folkerettslig suverenitet dersom dens egne organer har evnen til å opptre direkte overfor andre stater, til å binde staten ved traktat og pådra den ansvar for rettsbrudd. Er denne handleevne overført på en annen stat, er den første ikke lenger suveren. Sin handlefrihet kan derimot staten begrense nettopp ved selv å påta seg rettslige forpliktelser, for eksempel til å finne seg i voldgiftsavgjørelser, og suverenitet er derfor ikke, som den av og til oppfattes, ensbetydende med ubundethet. Først hvis de bånd staten har pålagt seg er helt usedvanlige, er det naturlig å si at staten har tapt sin suverenitet. Begrepet suverenitet blir dermed relativt. Den senere tids utvikling av internasjonalt samarbeid har gjort disse teoretiske spørsmål praktisk betydningsfulle.
I Norge har man især drøftet rekkevidden av Grunnlovens § 1, som erklærer at Norge er «et fritt, selvstendig, udelelig og uavhendelig rike». Den alminnelige oppfatning er at paragrafen ikke er til hinder for at Norge kan påta seg vidtgående forpliktelser overfor andre stater, men om det nærmere innhold av den forutsetning om suverenitet som ligger i ordet «selvstendigt» er det noen tvil. Det må dog antas at Norge ikke kan slutte seg til noen ny «overstat» uten at § 1 må endres. Da Stortinget i 1962 vedtok den internasjonale nøkkelparagraf i Grunnlovens § 93, nå Grunnlovens §115, som hjemler adgang til med kvalifisert flertall å overdra norsk statsmyndighet på saklig begrensede områder til internasjonale organisasjoner, ble det presisert at selvstendighetskravet i Grunnlovens § 1 for så vidt skulle bli stående usvekket.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.