Surikat er et lite rovpattedyr i familien manguster (også kalt mungo) som lever sørvest i Afrika. Surikater lever i grupper som deler underjordiske huler. De samarbeider om å fange mat, passe på unger og holde vakt.
Surikater er kjent for mange gjennom naturdokumentarer og gjennom animasjonsfilmen Løvenes konge, hvor karakteren Timon er en surikat.
Surikaten har lang, slank kropp og lang hale. Kroppslengden blir opptil 29 centimeter og halen opptil 24 centimeter. Vekten er normalt litt over 700 gram. Kroppsbygningen kan minne om et mindre mårdyr. Hodet er ganske lite med kort snute og små, runde ører.
Øynene er store, og surikaten har godt dybde- og fargesyn når det er sterkt lys. Netthinnen deres har kun tapper, som er de sansecellene som oppfatter farge. Den mangler staver, som er de lyssensitive sansecellene.
Pelsen til surikaten er lys brun eller lys grå. Den har brune striper på tvers av ryggen og langs sidene av kroppen. Pelsen er lysere på hodet enn på kroppen, unntatt rundt øynene og på innsiden av ørene, der den er sort. Fargen på nesen kan variere fra rosa til sort.
Surikaten har fire lange klør på hver fot. Klørne kan bli opptil 1,5 centimeter lange. De er lengst på forbeina, som er spesielt aktive når surikaten graver.
Surikater kan leve i ulike naturtyper. De foretrekker tørre, åpne sletter med busker og gress. De lever i grupper og samarbeider om å fange mat. De spiser små dyr som de graver ut med de lange klørne sine. Byttedyrene er hovedsakelig insekter, men også skorpioner, edderkopper og små reptiler. Surikaten får i seg vann fra byttedyrene, og drikker sjelden.
Surikater bor i underjordiske huler som de graver ut. Hulene kan bestå av mange rom og ganger og har flere innganger. De kan også bo i steinrøyser i nærheten av elver.
Surikater kan ved noen tilfeller ta over huler gravd ut av andre små pattedyr, noe som kan innebære å jage vekk de tidligere beboerne. De kan også dele hule med arter som kappbørsteekorn, ørkenrotter, sørspringhare og kappklippegrevling.
En familiegruppe består av én til tre hunner, opptil fire hanner og deres avkom. Flere familiegrupper kan bo sammen i et område der de deler opptil fem huler.
Når gruppen spiser, bytter surikatene på å holde vakt etter rovdyr. Den som holder vakt står da rett opp på bakbena for å ha god oversikt. Denne stående posituren, der de bruker halen til å balansere, er noe arten er spesielt kjent for. Ellers sitter de ofte og hviler på bakbeina.
Temperaturen inne i hulen er mer stabil enn utenfor, der det kan være stekende varmt på dagen og iskaldt om natten. Gruppen sover tett sammen for å holde på varmen når det er kaldt. Det tette samlivet gir gode forhold for smitte. Surikater er vertsart for mange ektoparasitter som lopper og flått. Endoparasitter som diverse innvollsormer er også vanlig.
Surikatene i en gruppe kommuniserer med mange ulike lyder som har forskjellig betydning. De har for eksempel ulike lyder for å varsle om rovfugler og rovdyr på bakken (som slanger og skaberakksjakal). Rovdyr er spesielt en trussel for ungene, og gruppen kan samarbeide om å jage dem vekk.
Hannen markerer reviret sitt med lukt fra analkjertler, hunnen mangler disse kjertlene. Begge kjønn bruker urin og avføring som kommunikasjonsmiddel. Møter mellom medlemmer fra forskjellige flokker kan være voldsomme.
Det er vanligvis bare ett par innad i gruppen som er reproduktivt aktive om gangen. Hunnen føder vanligvis fire unger per kull. Dersom få avkom overlever, kan hunnen få opptil fire kull i løpet av et år.
Både hunner og hanner bidrar til å passe på og leke med flokkens unger. Dette foregår ikke alltid uten konflikter. I noen tilfeller blir nyfødte unger drept av andre hunner (infanticid). Paring mellom hunn og hann innledes av en slåsskamp før hun blir passivisert ved et nakkegrep.
Hannene oppsøker en annen gruppe enn den de er født i før de begynner å formere seg.
Individene innad i en gruppe surikater lærer av hverandre. Dette gjør at adferden kan variere en god del mellom forskjellige grupper (de har ulike kulturer). Den gruppetypiske adferden overføres mellom generasjoner. Når individer bytter gruppe, vil de tilpasse seg vanene til sin nye gruppe.
Utbredelse av surikat (Suricata suricatta). Basert på data fra Den internasjonale naturvernunionen (IUCN Red List, versjon 3, 2017).
Surikaten finnes i Angola, Botswana, Namibia og Sør-Afrika. Mye av utbredelsesområdet ligger innen Kalahariørkenen. Verdens naturvernunion (IUCN) regner surikat som en livskraftig art.
Surikatene er blant de minste medlemmene i mangusterfamilien. De største artene er hvithalemanguster, som kan bli 75 centimeter lange og veie opptil 5–6 kilo. Alle har lignende bygning, og de fleste er rovdyr. Alle manguster er svært raske, og noen av artene er kjent for å kunne drepe giftige slanger. Manguster kan være sosiale dyr, som surikatene, eller leve alene. Noen arter finner mat i trær (fugler og egg) og noen i vann (fisk og krabber). De fleste av de 35 nålevende artene er utbredt i Afrika, men slekten Urva er også utbredt i Asia, Midtøsten og Sør-Europa.
For sanfolket som bor i Kalahariørkenen er surikaten et symbol på lojalitet og samarbeid. Surikater er både søte og morsomme å se på, og er derfor et yndet objekt for naturdokumentarer. De ble særlig kjent gjennom David Attenborough og diverse produksjoner for BBC fra slutten av 1980-tallet. Senere kom TV-serien Meerkat Manor som fulgte en gruppe surikater gjennom tre år (2005–2008). I den populære animasjonsfilmen Løvenes konge er karakteren Timon en surikat.
Suricata suricatta, surikat. Foto fra: Ueno Zoo, Tokyo
Suricata suricatta, surikat. Foto fra: Ueno Zoo, Tokyo
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.