stripedelfin

Stripedelfinen er slank, med lang snute og konkav ryggfinne. Fargetegningene på sidene er viktige for artsbestemmelsen. Ryggsiden er fra mørk grå til blågrå, mens undersiden er hvit. Karakteristisk er en hvitaktig stripe som går fra den lyse undersiden og oppover mot ryggfinnen. Arten har også en typisk mørk grå til blåsvart stripe som går langs siden fra øyet til anus og med en ekstra utløper fra øyet og ned mot sveiven, det er denne stripen som har gitt arten navnet stripedelfin.

Stripedelfinene har vanligvis 39–53 tenner på hver side i overkjeven, 39–55 i underkjeven. Hunnen kan bli rundt 2,4 meter, hannen noe lengre, opptil 2,6 meter. Vekten på voksne individer ligger rundt 150–160 kilo. Maksimum levealder observert for arten er på 58 år.

Stripedelfinene beiter på byttedyr som enten forekommer et stykke under overflata i de frie vannmassene eller ved bunnen. Lysprikkfisk, ansjos og torsk er særlig observert i dietten, likeledes både blekksprut og krepsdyr.

Stripedelfinenes dykk er vanligvis av kort varighet (5–10 minutter). Det er like fullt observert at de kan gå ned til 700 meters dyp på jakt etter byttedyr.

Arten produserer en rekke plystre- og klikkelyder som er viktig for kommunikasjon mellom dyrene. Klikkelyder benyttes også til ekkolokalisering av byttedyrene.

På grunn av høy levealder og plassering langt oppe i næringskjeden er stripedelfinene utsatt for miljøgifter, og arten har i mange områder svært høye verdier av så vel organokloriner (som PCB og DDT) som flammehemmere. Ettersom de bruker lyd til kommunikasjon og ekkolokalisering er stripedelfinene antakelig også sårbare overfor undersjøisk støy.

Stripedelfiner liker seg best til havs i områder over kontinentalsokkel og ut mot eggakanter i tempererte og tropiske deler av alle verdenshav mellom 50°N og 40°S. De er varmekjære og forekommer i områder med overflatetemperaturer mellom 10 og 26 °C, aller best liker de seg når temperaturene er mellom 18 og 22 °C. I Atlanteren forekommer den fra Newfoundland (Canada) i nord til de nordlige områdene av Sør-Amerika i sør på vestsida og fra Nordsjøen i nord til Sør-Afrika i sør på østsida. I Middelhavet er stripedelfinen den mest tallrike delfinarten.

I norske farvann forekommer den kun sporadisk, men arten er observert så langt nord som i Nord-Norge. Mulige klimaendringer med økte havtemperaturer kan medføre at denne varmekjære arten oftere blir å se hos oss.

Stripedelfin er én av flere hvalarter som blir registrert i regelmessige internasjonale telletokter for småhval som gjennomføres i Nordøst-Atlanteren. Tellinger gjennomført i 2016 viste en samlet bestand på rundt 372 000 dyr i området. På verdensbasis regner man med at arten teller rundt to millioner individer.

Det drives ingen form for kommersiell fangst av stripedelfin i Nordøst-Atlanteren i dag, mens arten fremdeles fanges i mindre skala som en viktig matressurs i Karibia og ved Sri Lanka og Japan. Tidligere ble det drevet betydelig fangst av stripedelfin i en rekke områder i både Atlanterhavet, Indiahavet og Stillehavet der kjøttet ble brukt til så vel mat for mennesker som til agn i ulike fiskerier. Bifangst av arten i trål, drivgarn og notfiskerier er et betydelig problem i noen områder.

Stripedelfin er i fredet i Norge.

Slekten Stenella har en vid utbredelse i tropiske og tempererte strøk. Sjøl om slektens systematiske status fremdeles er uklar, regner man nå med at de fem artene kan fordeles på tre grupper:

• Flekkdelfiner, der den pantropiske flekkdelfinen (Stenella attenuata) er utbredt i alle havområder i motsetning til den atlantiske flekkdelfinen (Stenella frontalis) som bare finnes i Atlanterhavet.
• Spinnerdelfiner, der den langsnutede spinnerdelfinen (Stenella longirostris) har videst utbredelse med tre underarter knyttet til forskjellige havområder verden rundt. Den kortsnutede spinnerdelfinen (Stenella clymene) forekommer kun i tropiske deler av Atlanterhavet.
• Stripedelfinen (Stenella coeruleoalba) forekommer i tempererte og tropiske områder i alle verdenshav, og besøker sporadisk også Norskekysten.

• delfiner
• tannhvaler
• hvaler