stoisk filosofi

Tidligere skilte man mellom eldre, midlere og yngre stoa. Siden en slik oppdeling legger til grunn en dogmatisk differensiering mellom periodene, bør den ikke tillegges stor vekt utover at den hjelper en å sortere navn og steder.

Den tidlige stoa blir gjerne regnet fra 300 fvt. til 150 fvt., og inkluderer først og fremst grunnleggeren Zenon av Kition og hans to arvtakere som ledere av skolen, Kleanthes av Assos og Krysippos av Soli. Sistnevnte regnes som spesielt viktig på grunn av hans sofistikerte utvikling av stoisk teori.

Den midlere stoa regnes gjerne fra da Diogenes av Babylon tok over plassen som skolens leder i Athen rundt 150 fvt. Diogenes av Babylon hadde også en rolle i å spre stoisisme til romerne, ved at han var en av tre filosofer som ble sendt til Roma i 155 fvt for å endre et kompensasjonskrav mot Athen. Angrep mot stoikerne fra Karneades, som på den tiden ledet Akademiet, preger perioden. Resultatet av disse debattene på sikt ser ut til å ha vært at stoisismen i noen grad tok inn begreper og argumenter fra den platonske og den aristoteliske tradisjonen. Disse modifiseringene ser ut til å prege stoikerne Panaitios fra Rhodos (180-110 fvt.) og hans student Posidonios (135-151 fvt).

Den sene stoa er den romerske stoa, selv om det ikke betyr at alle stoikere flokket sammen i Roma eller at de viktigste stoikerne skrev på latin. De viktigste stoiske tenkerne i denne perioden er politikeren og forfatteren Seneca (rundt år 1 fvt. til 65 evt.), som var rådgiver og etter hvert offer for keiser Nero, den frigitte slaven Epiktet (55–138 evt); og keiseren Marcus Aurelius (121–180 evt).

Stoikerne mente at lykke, eudaimonia, er målet med livet. Lykke består for stoikerne av dyd, som er en sjelstilstand der man forstår hva som er viktig og hva som ikke er det, og hva som er opp til en selv og hva som ikke er det.

Stoikerne mente at det eneste som virkelig er godt, er dyden selv. Alt annet er dypest sett likegyldig. Det betyr at mennesket på en måte befinner seg i en paradoksal situasjon. For mens kun dyden er god, er stort sett alt vi benytter dyden til å foreta oss, i seg selv uten godhet. Stoikerne uttrykker dette forholdet ved å si at alle de tingene og situasjonene vi bruker livene våre på er «foretrukne likegyldigheter» (gresk adiafora, 'likegyldigheter'). Det er riktig å handle godt siden det er dette dyden dikterer, men ingen av handlingene eller utfallene er reelt gode i seg selv – det er det bare dyden som er.

Den forståelsen som dyd utgjør er altså en form for viten, og den som besitter den, er vis. Så mens stoikerne som regel holder seg til den tradisjonelle oppdelingen av dyder i visdom, mot, besinnelse og rettferdighet, betyr dette noe helt spesielt hos dem. All dyd er ett, og all dyd er viten.

For stoikerne var viten enormt krevende, fordi bare den som stabilt holder seg til sannheten, kan sies å vite. Slik stabilitet er bare mulig hvis man også vet om alle de andre sannhetene som hver enkelt sannhet henger sammen med. Å la seg forvirre av argumenter betyr dermed at man ikke kjente denne helheten, selv om setningen man prøvde men feilet å holde fast ved, faktisk betegner en sannhet. Det er derfor nesten ingen som kan sies å være vise ifølge stoikerne. Sokrates nevnes flere ganger som et mulig eksempel blant få.

Treningen består ikke bare i teori. Hver eneste situasjon i livet er en anledning til å forbedre seg. Ettersom det er dyd og ikke omstendigheter som definerer lykke, kan man være lykkelig uansett omstendigheter. Alt avhenger av hvordan man forholder seg til situasjonen, snarere enn hva situasjonen består av.

Fornuften både muliggjør utvikling, og viser hva målet består i. Mennesker fødes som irrasjonelle vesener drevet av forestillinger og impulser. Men på et punkt i barndommen realiseres man som et rasjonelt vesen, i betydningen at man kan se og forholde seg til en helhet av fakta og begrunnelser, snarere enn bare til forestillinger og impulser.

Dette er ensbetydende med at man nå lager og er ansvarlig for sine egne impulser. Det å la seg rive med av en følelse, er nettopp det: Man lar seg rive med, ved å treffe en beslutning der man gir sin tilslutning (gresk synkatathêsis) til et inntrykk. Og impulsen som da driver en, har man dermed laget selv, noe man kunne latt være. Inntrykkene fra omverdenen er noe man alltid selv tolker, og det er disse tolkningene man er ansvarlig for.

Enhver slik hendelse er altså i virkeligheten kompleks og består av flere faser. Utenfra får du et aller første inntrykk av at noen behandler deg respektløst, enten ved å knuffe borti deg eller ved å si noe. Dette er et aller første inntrykk, og selv den vise kan komme til å oppleve slikt. Men det er her rasjonaliteten kommer inn. For et slikt første inntrykk er ikke nok til å lage en styrende impuls hos et rasjonelt vesen. Det er først når du – kanskje hurtig, av vane og mer eller mindre uten at du merker det selv – gir din tilslutning til den helt forsøksvise forståelsen av situasjonen, at en drivende impuls blir produsert.

Impulsen blir altså laget av deg selv, og den vil typisk bestå i en relativt kompleks sammensetning av faktorer, fra «Hun gjorde det med vilje» til «Det er rimelig av meg å reagere med sinne». Når raseriet først er i gang, igangsatt av ditt eget valg, blir situasjonen en helt annen, og du er ikke lenger fri, mer enn en person som løper for fullt, er i stand til å bråstoppe.

Angrepspunktet for forbedring av deg selv blir dermed ikke minst å bruke rasjonaliteten din til å gå etter i sømmene de påstandene eller oppfatningene som ligger til grunn for at du valgte å la deg rive med av følelsen. En hjelp i å se hvilke oppfatninger som er problematiske, ligger i at følelser for stoikerne i seg selv er tanker eller komplekse oppfatninger, som alle er feilaktige. Sinne, sorg og så videre er ikke noe atskilt fra fornuften, men en side ved den, som består i feilaktige oppfatninger og slutninger.

Dette avslører straks noe om hvordan den vise til oppleve verden, nemlig uten følelser slik vi kjenner dem. Følelser (gresk pathê, entall pathos) er en måte å bedra og umyndiggjøre seg selv, som består i å misbruke rasjonaliteten på en måte som gjør den til en dårlig versjon av seg selv, lenger borte fra idealet om lykke og visdom.

En vanlig liknelse hos stoikerne er kontrasten mellom en trakt og en sylinder. Dytt dem på samme måte, og de beveger seg helt forskjellig fra hverandre: Sylinderen ruller rett frem, mens trakten ruller til siden og i sirkel. På samme måte bevarer vi vår frihet og vårt ansvar når vi utsettes for noe, fordi det er vår egen beskaffenhet som bestemmer hvordan vi reagerer på større og mindre dytt og påvirkninger i livet. Og disse reaksjonene er vi utstyrt ved vår rasjonalitet til å påvirke og utvikle. I dette ligger vår allmennmenneskelige frihet og ansvar.

I fysikk stod stoikerne for en form for determinisme, som hos dem ser ut til å ha inkludert en teori om at alt er årsaksbetinget og dermed determinert. En stor utfordring i forsøket på å forstå stoikerne, blir dermed hvordan determinisme i fysikken kan forenes med det ansvaret og friheten de tillegger oss i etikken. Hvis verden er årsaksbestemt, hvordan kan det gi mening å tillegges ansvar og frihet? Og hvis alt er styrt på forhånd, hvorfor bry seg med å trene for å bli bedre, eller for eksempel kontakte legen hvis man blir syk? (Dette kalles gjerne «lathetsargumentet» i tradisjonen – hvorfor gidde, kort og godt.)

En mulig forståelse av hvordan stoikerne kombinerer styrthet og frihet, er å gå videre på trakt og sylinder-liknelsen og si at rasjonaliteten faktisk gir oss frihet til å styre hvordan vi reagerer på årsakene utenfra. Enhver reaksjon er en reaksjon på noe, men det er ikke dermed sagt at de ytre faktorene styrer hvordan våre tanker og handlinger utspiller seg.

Det er også slik for stoikerne at ting er bestemt på forskjellige måter. Menge ting er medbestemt med andre ting, slik at de ikke inntreffer uten videre, men sammen med andre faktorer, som man kan være med å styre.

Det større bildet for stoikerne kan også bidra til å kaste lys over deres syn på forholdet mellom individet og helheten individet inngår i. For stoikerne er nemlig naturen og verden som helhet ikke bare død natur. Selv om stoikerne er materialister (de mener – med en liten håndfull mulige, vanskelige unntak – at alle ting er stofflige), har de et syn på kosmos som det synlige uttrykket for en guddommelig kraft som manifesterer seg i alle ting. Det at vi lever i et kosmos og ikke i et kaos, er en stadig påminnelse om at naturen har et enhetlig, fornuftig livsprinsipp (som de gjerne kaller Zevs eller Jupiter).

Det å være med i denne helheten på rett måte vil derfor si at ens egen rasjonalitet er på linje med – kanskje til og med identisk med – den rasjonaliteten som styrer, former og uttrykker kosmos.

Disse tankene henger sammen med to teorier hos stoikerne som har fascinert mange: den evige tilbakekomst og noe de kaller oikeiôsis. Den evige tilbakekomst betyr at verden har utspilt seg uendelig mange ganger og skal fortsette å gjøre det uendelig mange ganger. I endeløs rekke bak deg og foran deg sitter andre deg’er som har og skal lese akkurat denne teksten, akkurat slik du gjør det nå. Det er uklart om det som ligger til grunn, er et sirkulært tidsbegrep (da er det ikke egentlig en rekke du’er, men samme du og samme tid), eller et mer lineært tidsbegrep (i hvilket fall neste spørsmål er om alle verdener i rekken er identiske, eller om de avviker noe fra hverandre).

Forestillingen om den evige tilbakekomst henger sammen med tanken om en verdensbrann (konflagrasjon). Verdensbrannen ser ut til å ha vært del av stoikernes kosmologi. I normalfasene er verden som nå, med harmoni og mangfold gjennom en balanse og interaksjon mellom de fire elementene jord, vann, luft og ild. De utgjør den mer passive siden i naturen (jord og vann er mer passive enn luft og ild), mens guden (Zevs) utgjør den aktive siden. Men med jevne mellomrom (svært langt fra hverandre i tid) overtar ilden, og altet er bare ild, før kosmos oppstår igjen.

Oikeiôsis, en annen teori som stoikerne er kjent for, angår prinsippene for utvikling av alle levende vesener. Ordet stammer fra oikos, som er gresk for 'familie, hjem, hus, eiendeler', mens osis-endelsen betegner en prosess. Oikeiôsis er altså en prosess ved hvilken man «kommer hjem» eller tar til seg det som er ens eget; den er prosessen ved hvilken man blir det man egentlig er.

Vi kan se eksempler på oikeiôsis over alt. Kalven som skjelvende og klønete kommer seg på bena rett etter fødselen, kan gjøre dette fordi den ikke bare sanser omverdenen – den sanser også seg selv og sin egen konstitusjon. Det er for å leve opp til og realisere seg selv som det den er, at kalven stavrer seg på bena. Dette blir dermed for stoikerne samtidig en viktig innsikt i argumentasjonen mot konkurrerende teorier, som tanken at det som driver dyret ganske enkelt alltid er overlevelse, eller epikureernes påstand om at det som driver alle er nytelse. Det er ikke nytelse i en slik banal forstand som driver kalven, eller for så vidt smårollingen som kaver seg opp på bena gang etter gang. Tvert imot ser det jo både ukomfortabelt og slitsomt ut. Det er realiseringen av ens egen natur eller konstitusjon som driver dem begge.

For mennesket kommer så en radikal utvikling inn straks rasjonaliteten er på plass i oss, fordi det da er rasjonaliteten som utgjør vår konstitusjon. Vi opplever derfor alle en higen etter å realisere vår fornuft, og legger dette til grunn i interaksjon med andre. Å opprettholde, eller ikke skade, denne konstitusjonen kan til og med forklare at enkelte, som Sokrates, velger døden fremfor å fravike sin konstitusjon. Dette er hverken mer eller mindre enn et eksempel på at overlevelse ikke alltid er identisk med konstitusjon som motivasjonsfaktor, heller ikke i praksis.

En viktig konsekvens av denne teorien er stoikernes begrep om kosmopolitisme. En kosmopolitês er egentlig en 'borger av kosmos', og del av dette stoiske idealet er innsikten i at som rasjonelle vesener er alle mennesker – og guder – medborgere i verden.

Oikeiôsis illustrerer også godt hvor tett de forskjellige delene av filosofien henger sammen hos stoikerne. Oikeiôsis er på en måte en etisk teori, fordi den handler om riktig menneskelig utvikling. Men den er også en fysisk teori i stoisk forstand, fordi den handler om prinsippene for den levende natur. Og den er en teori som angår logikk i stoisk forstand, fordi vår menneskelige, rasjonelle utvikling stort sett dreier seg om logikk.

Logikk favner vidt hos stoikerne, og inkluderer for eksempel både retorikk, dialektikk og språkfilosofi. Relevansen logikk har for menneskelivet blir åpenbar når man tenker på at lykke er dyd og dyd er viten for stoikerne. For det betyr at bare den som klart ser hvordan forskjellige påstander og argumenter passer sammen, og ikke minst hvordan de ikke passer sammen, kan ha håp om å danne seg en helhetlig forståelse som tilsvarer dyd og dermed lykke. For den vise vil se tingene for det de er og handle deretter. Denne innsikten betyr at den vise ikke har følelser i vår betydning. Men den vise vil besitte det stoikerne kaller eupahteiai eller 'godfølelser', som er de sunne og perfekte måtene å tenke og oppleve på: glede (chara), ønske (boulêsis) og varsomhet (eulabeia). Så selv om logikken langt på vei handler om eksakt innsikt i implikasjoner, definisjoner og så videre, er den definitivt sentral med tanke på det menneskelige målet om lykke.

En spesiell og omdiskutert del av stoikernes tekniske teorier om språk er deres lære om lekta ('det som blir sagt'). Lekta utgjør del av deres teori om forholdet mellom det som betegner og det som blir betegnet. Det som betegner, sier eller uttrykker, er klart materielt, men det som blir uttrykt (sannheter om verden), er kanskje et delvis unntak fra stoikernes materialisme.