stjernehop

En kuleformet stjernehop, også kalt kulehop, er en tilnærmet kuleformet samling av stjerner som kan inneholde fra titusener til millioner av stjerner, som er sterkt konsentrert mot sentrum. I sentrum kan stjernetettheten være så høy som 250 stjerner per kubikklysår. Kulehopene er ikke fullstendig sfæriske. En liten flattrykning tyder på at de roterer.

En kuleformet stjernehop består av gamle stjerner (populasjonstype II), og det finnes mange kortperiodiske kefeider.

Den gjennomsnittlige diameter til en kulehop er rundt 30 parsec (cirka 100 lysår) og lyser med en absolutt størrelsesklasse på cirka –8.

De cirka 130 kjente kuleformede stjernehoper (antallet i Melkeveien er sannsynligvis rundt 160) befinner seg hovedsakelig i et sfærisk område rundt selve galakseskiven, den såkalte haloen. Kulehopene tar ikke del i rotasjonen av Melkeveisystemet, men beveger seg rundt systemets sentrum i meget eksentriske baner. Kulehopene i Melkeveien er rundt ti milliarder år gamle og må derfor ha blitt dannet tidlig i galaksens historie.

De to klareste kulehopene, ω Centauri og 47 Tucanae, finnes på sørhimmelen. På nordhimmelen kan kulehopen M13 i stjernebildet Herkules og et par andre så vidt sees med det blotte øye.

Man har også påvist mange kulehoper i andre galakser. I Andromedagalaksen er det rundt 200 stykker.

En åpen stjernehop, også kalt galaktisk stjernehop, er en uregelmessig formet stjernehop bestående av cirka 20 til noen hundre eller noen tusen stjerner som er løst bundet til hverandre. Åpne stjernehoper har en gjennomsnittlig diameter på cirka 6 parsec (20 lysår).

Hopene, som består av «unge» stjerner (populasjonstype I), finnes hvor det er mye interstellar materie, som i spiralarmene til Melkeveien. Alle de rundt 2000 åpne stjernehopene som er kjent befinner seg i galakseskiven.

Bevegende hoper (moving clusters) er åpne stjernehoper som viser stor egenbevegelse gjennom verdensrommet. Den mest kjente av disse er Hyadene. Stjernene har parallell bevegelse gjennom rommet og synes på grunn av perspektivvirkningen å konvergere mot (eller stråle ut fra) et punkt på himmelen. Dette gir en metode for å bestemme avstanden til hopen (stjernehopparallakse). Enkelte har så liten avstand fra Jorden (for eksempel Ursa Major-hopen) at stjernene er fordelt over et stort område av himmelen.

Mange av de åpne stjernehopene er lett synlige med det blotte øye og har vært kjent helt siden oldtiden, blant annet Pleiadene (Syvstjernen), Hyadene og Praesepe.