statsreligion
Den anglikanske kirke er statsreligion i England, og monarken i Storbritannia innehar også tittelen Supreme Governor of the Church of England.
I snever forstand
Statsreligion i snever forstand innebærer at kun én religion er tillatt i en stat. Denne religionen er derfor eksklusivt beskyttet og understøttet av staten. Staten er både forpliktet av vedkommende religion og har det fulle herredømme over presteskap og gudstjenesteordninger.
Et eksempel på denne typen statsreligion er Danmark-Norge etter 1660 (Kongeloven 1665). Enkelte land i Midtøsten har også denne typen statsreligion, for eksempel Saudi-Arabia.
I videre forstand
Statsreligion i videre forstand vil si at staten tillater utøvelse av flere religionsformer, men samtidig gir én religion en særlig status. Denne religionen understøttes økonomisk og gis privilegier i det offentlige liv (skoleverket, feiring av statsbegivenheter og så videre), og staten administrerer presteskap og gudstjeneste og gir lover på dette området. I Norge var Den norske kirke statsreligion i denne forstand fram til 2017. Islam har denne statusen i en rekke land der befolkningen i hovedsak er muslimsk.
Den islamske republikken Iran, opprettet i 1979, representerer et av ytterpunktene ved sitt forsøk på full islamisering av lovverket og ved å innføre et styre der rettslærde har den politiske makten. Etter 1977 gikk Pakistan inn for et omfattende islamiseringsprogram, blant annet av lovverk og rettsinstitusjoner.
Som unntak fra regelen om at islam er statens religion i land med muslimsk befolkning, står Tyrkia som etter 1924 er en sekulær stat, og Indonesia (rundt 87 % muslimer), der islam sidestilles med buddhisme, hinduisme og kristendom.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.