statsansatteloven

Loven gjelder for arbeidsforhold der staten er arbeidsgiver. Den gjelder ikke bare for «vanlige» statsansatte, men også for embetsmenn og innleide arbeidstakere, men bare der dette er uttrykkelig sagt. Den gjelder ikke for statsråder, statssekretærer og politiske rådgivere. Loven må på mange områder suppleres av arbeidsmiljøloven.

Bedrifter som hører inn under Arbeidsgiverforeningen Spekter, regnes i denne sammenhengen som private, selv om de ofte har statlig eierskap. Disse bedriftene faller derfor inn under arbeidsmiljøloven, og ikke under statsansatteloven.

Fra 1. april 2023 ble adgangen til innleie av arbeidstakere fra bemanningsforetak kraftig innskrenket.

Til loven er det gitt en forskrift av 21. juni 2017 med nærmere bestemmelser blant annet om grupper av arbeidstakere som ikke er omfattet av loven.

Da loven trådte i kraft i 2017, erstattet den tjenestemannsloven fra 1983. Det var i 2015 blitt oppnevnt et eget tjenestemannslovutvalg, som i sin konklusjon anbefalte at tjenestemannsloven, som var mer enn 30 år gammel, ble erstattet av en ny lov. Formålet med loven var å sikre ivaretakelsen av tilliten til statsforvaltningen. Videre var det et formål å forenkle og modernisere loven i forhold til tjenestemannsloven, og det ble gjennomført en kjønnsnøytral språkbruk, blant annet slik at ordet «tjenestemann» ble erstattet av det kjønnsnøytrale «statsansatt». Det ble også gjennomført en harmonisering med reglene og språkbruken i arbeidsmiljøloven. Blant annet ble tjenestemannslovens ord «tilsetting» erstattet med «ansettelse», som brukes i arbeidsmiljøloven og betyr det samme.

Den første loven om statsansatte var lov av 15. februar 1918 nr. 1 om offentlige tjenestemænd, som senere ble erstattet av lov av 10. juni 1977 nr. 65 om statens tjenestemenn, som i sin tur ble erstattet av loven av 1983.

• arbeidsmiljøloven
• stat
• tjenesteperson

• Lovdata: Lov om statens ansatte mv.