Chronica St. Pantaleonis
Liudolf (cirka 805–866), som i 852 ble markgreve og i 860 hertug av Sachsen, var stamfar for det tyske dynastiet liudolfingerne. Fra Chronica St. Pantaleonis (1200-tallet). Øverst Liudolf med sine foreldre, under ham sønnen Otto. Paret er Ottos sønn Henrik fuglefanger og hans andre kone Matilda av Ringelheim, og under følger deres etterkommere.

Stamfar er en mann som en slekt, familie, klan, stamme, etnisk gruppe, fyrstehus eller en person nedstammer fra. Tilsvarende begrep for kvinner er stammor.

Innen biologi kan man snakke om stamfaren eller stammoren til en art. Begrepet har også blitt brukt om den første som startet en kunst- eller kulturretning.

I slektsforskning

En stamfar er den første kildebelagte mannen i en slekt. Han blir dermed den eldste kjente forfaren, og etter agnatiske prinsipper regnes slekten fra ham i ubrutt mannslinje. Stamfar kan også betegne den mannen som en gren av slekten stammer fra. Han kalles da stamfar for en slektsgren. I adelsslekter brukes begrepet ofte om den første mannen som ble adlet.

Et problem er at mange slektsforskere begår ulike typer konstruksjoner for å komme frem til ønskede stamfedre, da gjerne kongelige. Disse blir da mytiske stamfedre i uetterrettlige slektshistorier. Når man ikke lenger kan påvise en sammenheng, er det ikke genealogisk holdbart å konstruere personer som ikke kan kildebelegges.

I dag kan slektskap påvises via gentester. Begrepet stamfar kan i disse tilfellene også brukes om den tidligste personen i en gitt slekt som kan påvises med gentest. Imidlertid er det oftest vanskelig å finne den sammenhengende slektslinjen tilbake til fjerne forfedre. Det er for eksempel mange europeere som nedstammer fra ismannen Ötzi og en mann som levde for 4000 år siden, men her kan det naturligvis ikke settes opp slektstavler.

Mytiske stamfedre

Mytiske stamfedre opptrer i myter, sagn og legender. Disse blir fremstilt som stamfedre til en slekt, en stamme, en klan eller et folk.

Stamfaren til folket i Roma var i følge mytene den trojanske helten Æneas, som var en forgjenger til byens grunnlegger Romulus. En sønn av Æneas var Ascanius, som regnes som Gaius Julius Caesars stamfar.

Flere konge- og fyrstehus opererer med mytiske stamfedre. Et godt eksempel er Ynglingeætten, som ifølge sagn og sagaer var en svensk og norsk kongeslekt som stammet fra guden Frøy. Her er det konstruert mange fiktive personer for å få til en sammenhengende forfedrerekke som fører tilbake til Frøy. Navnet Ynglingeætten kom av at Frøy også ble kalt Yngve.

Et annet eksempel på bruk av en mytisk stamfar er den ungarske adelsslekten Esterhazy, som fører slektslinjen tilbake til den kristne fortellingen om skapelsen og det første mennesket, Adam. Dette gjøres ved at de kobler seg på Jesu stamtavle slik den er skildret i Bibelen.

Det japanske keiserhuset hevdes å nedstamme fra keiser Jimmu (711–585 fvt.), som ifølge myten var solgudinnen Amaterasus sønnesønns sønnesønns sønn. Den 29. keiseren, Kimmei (død 571) er den første keiseren som kan belegges historisk, og han er derfor det japanske keiserhusets historiske stamfar.

Den romerske adelsslekten Massimos stamfar hevdes å være konsulen Quintus Fabius Maximus Verrucosus (død 203 fvt.), men den autentiske stamtavlen kan føres tilbake til 900-tallet.

De bibelske stamfedrene

De bibelske stamfedrene (patriarkene) er viktige personer i Det gamle testamentet/Tanakh som blir regnet som stamfedrene til israelittene og det jødiske folket. De tre bibelske stamfedrene er Abraham, hans sønn Isak og Isaks sønn Jakob. Jakob ble far til tolv sønner. Disse ble ifølge bibeltekstene stamfedre til hver sin stamme i det gamle Israel.

De bibelske stammødrene er Abrahams kone Sara, Isaks kone Rebekka og Jakobs koner Lea og Rakel.

Innen islam regnes Abraham som det arabiske folkets stamfar, gjennom sønnen Ismael.

Stamfedre til enkelte fyrstehus

Det norske kongehuset er av huset Glücksburg, som igjen er en gren av huset Oldenburg. Stamtavlen viser det norske kongehus og dets slektsbånd til andre europeiske fyrstehus.
/Store norske leksikon.

Stamfaren til kong Harald 5. av Norge, kong Charles 3. av Storbritannia og Nord-Irland, og kong Frederik 10. av Danmark er greve Egilmar I av Oldenburg (død ca. 1108). Han var også stamfar til kongene av Hellas.

Man regner med at den kinesiske familien Kong er den som har den lengste stamtavlen i verden. Slektens stamfar er filosofen Konfutse (551-479 fvt.). Slektens nåværende overhode er 83. generasjon etter ham.

Stamfar til det jordanske kongehuset er profeten Muhammeds oldefar Hāshim ibn 'Abd Manāf (død 497).

I India er Guhila (død 568) stamfaren til maharajaene av Udaipur (Mewar).

Stamfar til kong Felipe 6 av Spania og storhertug Henri av Luxembourg er Robert den sterke, greve av Anjou, hertug av Neustrien (død 866). Hans etterkommere var også konger av Frankrike, konger av Napoli og Sicilia, og hertuger av Parma.

Det Wettinske huset, som kongen av Belgia tilhører, var konger, kurfyrster og hertuger av Sachsen, konger av Polen, fra 1901 til 2022 konger og dronning av Storbritannia, og konger av Bulgaria og Portugal. Husets stamfar fra greve Dietrich I av Wettin (død 976).

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg