Stabbedans var en tradisjonell norsk dans som ble utført i nesten alle brylluper før i tiden. Denne dansen ble arrangert enten andre eller helst tredje bryllupsdag.
stabbedans
Kistebrev fra Horg i Trøndelag fra først på 1800-tallet. Øverst bringer gjestene gaver til brudeparet. Nederst spilles det opp til stabbedans. Tegneren er trolig Ole Andersen Melby fra Skaun.
Av
Dino Makridis/Trøndelag folkemuseum.
Lisens:
Begrenset gjenbruk
Stabbedansen i praksis
En stor hoggestabbe ble båret inn og plassert i stua. Var det godt vær, kunne stabbedansen foregå ute på tunet. Spillemannen og kjøkemesteren stilte seg opp ved siden av stabben. Kjøkemesteren bestemte hvem som skulle sette seg på stabben samtidig. Det første paret som danset på stubben var alltid brudeparet. De fikk en dram før dansen. Gjestene danset omkring paret på stubben. Kjøkemesteren ropte så opp neste par som skulle i ilden. Etter at alle gifte par hadde tatt sin tørn på stabben, var det ungdommens tur. Nå kalte kjøkemesteren gjerne fram par av dem som man visste hadde et godt øye til hverandre. Man kan derfor si at stabbedansen ikke bare var ren underholdning; hensikten var også å skape nye pardannelser.
Musikken som ble spilt kaltes stabbelåten. Ofte ble det også sunget spesielle stabbevers, med delvis grovt og nærgående innhold.
I senere tid var også stabbedansen et påskudd for å samle inn penger til spillemannen. Giverne kunne vanligvis ønske seg en slått. Det var faste takster for hvor mye spillemannen skulle få.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Hodne, Bjarne, Ørnulf Hodne og Ronald Grambo (1985). Der stod seg et bryllup. Ekteskapet i Norge gjennom tidene. Oslo: Cappelen.
- Stewart, Linda (1996). Bryllup i Norge. Om bondebryllup og dagens bryllupsfeiring. Oslo: Teknologisk forlag.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.