spisskrokodille

Den er en av de største krokodillene. Hannene blir i dag gjennomsnittlig 3,4 m lange, men enkeltindivider kan i hvert fall bli 5 m, og det foreligger ubekreftede rapporter om 7 m lange hanner. Unge dyr er gulbrune med mørkere tegninger på hode og hale. Voksne er dypt olivenbrune, noen har flekker og bånd. Øynene har sølvgrå iris. Arten har en typisk krokodillesnute og en tydelig oppsvulmet klump foran hvert øye. Ryggpanseret er asymmetrisk, og sterkt redusert sammenlignet med andre arter.

Spisskrokodillen finnes både i ferskvann, brakkvann og saltvann. I ferskvann har den tilhold ved elver, sjøer og reservoarer; i brakkvann er den knyttet til laguner og estuarier. Arten har saltkjertler som skiller ut overflødig salt, noe som fører til at de kan leve i saltvann, samt drikke det. De foretrekker likevel ferskvann som drikke kilde. Arten graver et system av huler i bakken for å unnslippe perioder med ugunstig klima. Den kan også tilbakelegge betydelige avstander over land på søk etter mer velegnete leveområder.

Spisskrokodillen er den nordligst utbredte av de ekte krokodillene, og har størst utbredelse av alle krokodillene på det amerikanske kontinent. Den finnes fra det sørligste USA, gjennom Mellom Amerika til Colombia, Venezuela på østkysten og Ecuador og Peru på vestkysten av Sør Amerika. Den finnes også på øyer, som Cuba (der den hybridiserer med rutekrokodille), Jamaica, Den dominikanske republikk, Curacao og Martinique. Den er utdødd på Haiti, Bahamas og Caymanøyene. I USA finnes ca. 500 individer lengst sør i Florida. I 1993 ble det funnet 34 reir i Florida. En kjent populasjon i Florida holder til i brakkvanns-kjølekanaler ved Turkey Point atomkraftverk. Det finnes en meget stor populasjon i Lago Enriquillo, en saltsjø på Den dominikanske republikk. Her opprettholder krokodillene saltbalansen ved å drikke tilgjengelig ferskvann.

Den regnes som truet. Bestanden har vist en betydelig nedgang. Estimert bestand i dag ligger på ca. 10-20 000 individer i vill tilstand. Bestanden i USA viser nå en svak oppgang, mens andre land har stabile bestander eller fortsatt nedgang. Årsakene til nedgangen i bestanden er jakt, spesielt i perioden 1930-60. Skinnet regnes som verdifullt. I tillegg til at det fremdeles drives ulovlig jakt, er mye av det opprinnelige habitatet ødelagt. Mange individer blir også drept i trafikken. Det er satt i gang program for habitatrestaurering og oppdrett av spisskrokodiller i fangenskap i noen land.

Unge spisskrokodiller spiser virvelløse dyr og småfisk. Voksne lever av fisk, skilpadder, krabber, fugl og pattedyr. Den blir ofte beskyldt for å ta husdyr. Det foreligger tilfeldige rapporter om angrep på mennesker, men de er sjelden bekreftet.

Ulike populasjoner tilpasser sin forplantningsstrategi til miljøfaktorene. Vanligvis vil de legge eggene i en veldrenert hule gravd i sandbanker ved elver og kanaler, men hvis egnete reirplasser står i fare for å graves ut/oversvømmes, vil de bygge mudderhauger i stedet. Oversvømmelser forårsaker høy dødelighet for eggene. Den formerer seg derfor i tørketiden da sjansen for oversvømmelser er minst.

Kurtisen varer i opptil 2 måneder. Et normalt kull består av 30-60 egg. Av og til kan to hunner legge egg i samme reir. De ca. 25 cm lange ungene klekkes etter ca. 90 dager ved begynnelsen av regntiden. Ungene beveger seg bort fra reirområdet i løpet av få dager og de gir i denne perioden ikke fra seg så mye lyd som andre krokodilleunger.

• krokodiller