Den faste inndelingen i kvartetter, tersetter og kupletter gjør at dikteren kan gi form til tanker og følelser på en effektiv måte. For eksempel kan forskjellen mellom kvartettene og tersettene i Petrarca-formen brukes til å få frem en kontrast, eller til å vise ulik holdning til samme tematikk. Kvartettene kan også inneholde et samlet hele – en tankerekke, en undring eller et spørsmål – som så fullføres eller besvares i tersettene. De to hoveddelene er gjerne adskilt ved en såkalt volta, det vil si en vending. Kupletten i Shakespeare-sonetten inneholder som oftest en oppsummerende konklusjon.
I opplysningstiden ble sonettformen regnet som stiv, og som et uttrykk for en autoritativ tradisjon man ville gjøre opprør mot. Ellers har den strenge formen heller vært regnet som et spesielt vakkert kunstuttrykk. Derfor ble den brukt for eksempel for å understreke skjønnheten hos en elsket kvinne eller for å få frem kunstens oppløftende potensial. Den faste, tradisjonelle formen kan også uttrykke troen på det uforanderlige ved livet, eller håpet om at noe forblir det samme i en stadig omskiftelig verden.
Mange lyrikere på 1900-tallet har løst opp strenge former og rim-skjemaer. Likevel har en rekke modernistiske poeter også skrevet sonetter. Den norske dikteren Olav H. Hauges sonett «Til eit Astrup-bilete» fra samlingen På Ørnetuva (1961) er en ekfrase (en litterær bildebeskrivelse) til et maleri av Nikolai Astrup. Det kan tolkes som at dikteren uttrykker et ønske om å verne drømmen om det vedvarende ved menneskelivet mot ensomhet, fremmedgjøring og fragmentering i det moderne. Med sonettformen indikerer dikteren likevel også en bevissthet om at den tradisjonelle formen kan gi et slikt vern bare i kunsten.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.