Alle snohalepossumene lever i skog, ikke minst i regnskog. Enkelte arter kan også leve i menneskeskapte landskaper, som jordbruksland med trær. På Ny-Guinea lever ulike arter på forskjellige høyder i fjellene, slik at utbredelsen deres til en viss grad er atskilt. Dermed unngår de å konkurrere med hverandre. Dette er også en årsak til at så mange arter har utviklet seg. Enkelte arter er generalister og kan leve på de fleste høyder. I Australia kan possumene leve i ulike skoger, også eukaluptus-skoger, men trærne må være store nok til å ha hull de kan skjule seg i.
Snohalepossumer er hovedsakelig planteetere som spiser blader, blomster, frukt og nektar, dessuten også knopper, gras, blomsterplanter, bark og lav. Tungtfordøyelig, fiberrik føde brytes ned i både tykktarm og blindtarm ved hjelp av mikroorganismer. Dyrene må sitte i ro en stor del av døgnet for å fordøye maten. De spiser i varierende grad også animalsk føde; insekter, små virveldyr og fugleegg. De henger ofte etter bakbeina og halen for å nå føden. Kusuen spiser også eukalyptus-blader, disse inneholder mange forsvarsstoffer. Kusuen er tilpasningsdyktig og kan også leve i byer, den leter gjerne etter mat på bakken.
De fleste artene er nattaktive, men noen få kan også være aktive om dagen. Om dagen gjemmer de seg i et trehull eller et annet skjulested oppe i tærne. Én art kuskus oppholder seg for det meste på bakken og finner også skjulesteder på bakken, som under trerøtter. Enkelte arter bygger seg en soveplattform ved å bøye små greiner under seg, dette kan også skjule dem for fiender. De klatrer ned trestammer med hodet først. Snohalepossumer er ikke veldig sosiale av seg og lever for det meste alene. De kommuniserer både visuelt og med lukter og lyder. De kan lage mange forskjellige lyder. Kjertler som lager duftsekreter finnes på ulike deler av kropp og hode, dette varierer mellom artene. Urin kan også brukes til duftmarkering. Slåssing mellom hanner er ikke uvanlig.
Hunner har enten to eller fire spener i pungen, som har åpningen framover. De får sjelden mer enn én unge om gangen, tvillinger forekommer av og til mens trillinger er svært sjelden. De fleste artene er dårlig studert, bortsett fra kusuen som får tjene som eksempel her. Kusuen kan formere seg gjennom hele året i den nordlige delen av sitt utbredelsesområde, mens den på Tasmania har sesongmessig formering. Drektighetstiden er 16–18 dager og hunnen føder som regel kun én unge (hun har to spener). Ungen krabber inn i pungen og suger seg fast til en spene. Den oppholder seg i pungen i 4-5 måneder, deretter rir den på morens rygg i 1–2 måneder. Den avvennes 7–8 måneder gammel og forlater moren og hennes reir mellom 7 og 16 måneder gammel. Kusuen kan bli ganske gammel, 8 år i naturen og 14 år i fangenskap.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.