slips

Fra rundt midten av 1500-tallet har europeiske menn brukt skjorte med løs krage. Skjorten er et av våre eldste plagg, sammen med serken er skjorten et basisplagg som går tilbake til middelalderen. Begge disse plaggene var en kombinasjon av undertøy, nattøy og daglig antrekk. Skjorten hadde hull til hodet og skulle trekkes over hodet. Kragen, da den oppsto på skjorten på 1500-tallet, var løs. Det samme var mansjetter, hvis det skulle benyttes.

Mannens skjorte hadde opprinnelig bare en liten, smal linning i halsen som på busserullen. Da det ble moderne med krage, var den stivet og plissert til å begynne med. Rundt 1620 ble det mindre på moten med de stivede «prestekragene». Kniplingskragen fikk derfor istedenfor ligge løst utover skuldrene og brystet.

Fra 1660-årene knyttet menn i Nederland et bånd av hvit lin dekorert med kniplinger løst rundt halsen. Dette båndet fikk betegnelsen cravat på engelsk, på norsk kravatt. Plagget stammet fra møtet mellom franske og kroatiske soldater som på 1600-tallet tjente i den store franske hæren. Disse soldatene hadde i sin uniform et skjerf bundet rundt halsen. Dette plagget skulle i utgangspunktet beskytte dem mot dårlig vær, men det ga også antrekket et flott uttrykk.

Da den franske barokkjakken justaucorps ble moderne rundt 1670, ble dette skjerfet kniplingsprydet og knyttet rundt halsen og endte i folder på brystet. Jakken, justaucorps, hadde ikke krage og slagog cravat, kravatt eller kniplingsbåndet ble en viktig effekt i solkongen Ludvig 14.s drakt.

Skjortekragen fikk betydning for utviklingen halspryden fra kravatt til halsbind og slips. Halsbindene var dannet av et stivet, hvitt lintørkle. Disse ble moderne gjennom den første kjente moteløven eller dandyen i moderne tid, engelskmannen George Bryan Brummel (ofte bare kalt Beau Brummel; 1778–1840).

Brummel lanserte halsbindet som en viktig og elegant kontrast til den mørke, skreddersydde ulldressen som ble moderne fra 1790-årene. Han mente at det å kle seg i diskrete farger med tekstiler i ull og lin av førsteklasses kvalitet sydd av en dyktig skredder, ga det beste resultatet, nemlig fullendt passform. Skjorten skulle være kritthvit fordi det ga signal om at herren ikke arbeidet med hendene og at han hadde råd til å få den vasket, stivet og strøket. Det å knytte et halsbind var en kunst, og flere bøker med oppskrifter på hvordan dette kunne gjøres ble gitt ut på begynnelsen av 1800-tallet.

Fra 1840-årene ble halsbindet eller halstørkleet smalere og ende etter hvert opp som slipset. Det kom blant annet av at skjortekragen, som først sto rett opp og var bred, ble smalere og brettet ned. Hvem som gjorde det og akkurat når det skjedde, er usikkert. Slipset ble knyttet rundt kragen og den ble brettet ned. Etter hvert ble kragen til det som kalles en snipp, som kunne være løs og festet til skjorten med spesielle knapper. Snippen ble stivet, på samme måte som ermenes mansjetter.

Fra biedermeiertiden (1830–1850) ble halsbindet eller tørkleet laget av silke og hadde farger, gjerne også mønstre, som skotskruter i rødt eller grønt. Dikteren Johan Sebastian Welhaven har et slikt på seg i portrettet fra denne tiden. Fra 1850 kunne en se menn som ser ut til å ha slips slik vi er vant til. Men det kunne like gjerne være et silketørkle som ikke er bundet som et halsbind rundt halsen, men knyttet med knute i halsen. Skjortens løse snipp var stivet og de ytterste delene av snippene, flippene, ble bøyd opp.

Knyttet slips i den form og fasong vi kjenner, fantes fra 1870-årene. Snippen var stivet, det var også skjortebrystet fra da av. Snippen kunne ha de to bøyde flippene helt fram til 1930. Fra slutten av 1920-tallet fikk mannskjorten knepping foran, da skulle den ikke lenger trekkes over hodet. Det stivede skjortebrystet forsvant sammen med de løse. stivede snippene. Snippen ble nå sydd fast og brettet ned over slipset. så bare knuten synes i kragens åpning midt foran.

I Charlie Chaplins tidlige filmer fra 1920-årene bruker landstrykeren i filmen Småen eller i Byens Lys, slips og stivet snipp og mansjetter, ofte er de løse. Slipset var et viktig element i en herres antrekk, også for landstrykeren.

Da motebildet endret seg på 1960-tallet, innførte en del restauranter slipstvang for menn og krav om skjørt eller kjole for kvinnelige gjester. Dette vakte stort oppstyr, og ordningen forsvant etter noen år.