En slede er et kjøretøy på to meier til å frakte folk og gods, særlig på vinterføre. Vanligvis blir sledene trukket av én hest. Mindre utgaver med mennesker som trekk-kraft kalles kjelker.
Innen sport og friluftsliv brukes ulike sleder i akesport og hundekjøring.
Så lenge hestene sørget for trekk-kraften på gårdene, hadde man gjerne flere sleder til ulike formål. Mange hadde minst én standard arbeidsslede, som kunne brukes til både varetransport og personbefordring (hvis man for eksempel satte på seter).
Fra gammelt av hadde sleden naturvokste meier med en krok foran. I meiene var det det tappet inn korte bærestolper som mange steder ble kalt fjetrer. Mellom fjetrene gikk det tverrtrær som ble kalt dialektiske varianter av flautstokk (flåstokk, flæstokk med mer). På flåstokkene hvilte langsgående remmer. Gjennom de ytterste remmene gikk det på hver side av fjetrene runde bindenagler av tre (kalt stallband eller lignende) ned i meiene for å styrke konstruksjonen. En forbindelse (av jern) mellom meihodene lengst fremme gikk under betegnelser som aksel eller veiende. Hvis man for eksempel skulle kjøre torv, var det praktisk med en karm.
Mye av gjødsla fra husdyrene ble kjørt ut vinterstid med møkksleder. Disse sledene måtte ha karmer og en tett bunn. Møkksledene ble nok bare unntaksvis brukt til andre formål.
Høysledene hadde en karakteristisk form og var langt på vei et naturprodukt. I likhet med vanlige sleder hadde de meier med en krok foran. Under meiene hadde de gjerne en skoning av tre som var festet med treplugger. Langs sidene gikk det to remmer som bakerst endte i rotknær. Remmen i midten hadde rotkneet frem med et tverrtre på toppen. Lasset ble låst fast med en høystang.
Steinsleden hadde ikke fjetrer. På tvers av tremeiene gikk det korte planker som var festet direkte i meiene. Når man skulle laste på tunge steiner, var det en fordel at kjøretøyet var lavt.
En støtting var en spesialslede som ble brukt til å kjøre ved og tømmer. Den hadde to kraftige, korte tremeier. Til meiene var der festet to naturvokste kroker, som bak ble holdt på plass av stallband. På tvers gikk det et tverrtre, som stokkene var festet til under transport.
Omkring 1900 kom det fra Sverige et nytt hestekjøretøy for tømmertransport. Geitdoningen hadde to deler. Forrest var bukken, som skilte seg ut fra den tradisjonelle støttingen ved at den hadde meier med jernskoning og at den var forsterket med jernbeslag. Geita hang i en kjetting bak bukken.
Krubbeslede er en gammel sledetype som trolig ble utviklet i middelalderen. De eldste bevarte eksemplarene stammer fra 1600-tallet. Krubbesleden hadde en kasseformet fating med plass til to personer som satt mot hverandre. En kjørekar kunne stå bak på meiene og holde seg fast i to håndtak. Foran var fatingen forhøyet og endte gjerne i en spiss.
Spissleden avløste krubbesleden på 1700-tallet. Denne sleden hadde bare plass til en person i fatingen. En person kunne stå på meiene bak setet og holde seg fast i to håndtak. Omkring midten av 1800-tallet ble det utviklet en type med et enkelt kuskesete bak hovedsetet. Spissledene var lette kjøretøyer som også ble brukt til travkjøring.
Bredsleden skilte seg fra spissleden ved at den hadde plass til to personer i bredden i fatingen. Også den fikk med tiden en hundsvott for en kjørekar bak.
Sluffe blir brukt om en slede som har ett eller to doble seter i kjøreretningen. Sluffa hadde dessuten karmer, slik at den kunne brukes til varetransport. På noe sluffer kan baksetet slås ned, slik at man fikk en platt for bagasje. Det var mange varianter av sluffa. Karmsluffa var en videre utvikling av krubbesleden. Den hadde to seter som kunne fjernes, da den ble brukt både til å kjøre personer og varer. Samme funksjon hadde også kjøkkensluffa, som var mer forseggjort enn karmsluffa. Kjøkkensluffa hadde gjerne en S-formet fløy i forkant til vern mot snø og is. Kurvsluffene fikk sitt navn av at karmene var av flettet trevirke. Sluffene kunne ha to eller tre seter. Sluffene var også mye brukt i skyssruter.
En kane var en skyss-slede som ble brukt både til person- og varekjøring. Den hadde en fating som en arbeidskjerre. På sidekarmene hvilte to seter. Denne typen var mest brukt på Vestlandet.
En husk var en smal slede med plass til opptil tre personer. Husken oppstod i Hedemark tidlig på 1800-tallet. Typen ble mye brukt av tømmeroppkjøpere som dro langt til skogs for å merke tømmer.
Det ble funnet fire sleder i Oseberghaugen. Den ene av sledene hadde en konstruksjon som lignet svært mye på måten arbeidssledene fra nyere tid var bygd opp på. Sleden hadde fjetrer og stallband med naglehoder øverst som nederst var festet i meiene.
Kvinnene i Oseberghaugen hadde også fått med seg tre praktsleder med rikt utskårne karmer. Karmene har vært løse og surret til understellet. Den ene av praktsledene har samme type understell som arbeidssledene, mens de to andre har meier som bøyer opp foran og bak.
Det ble også funnet ene slede i Gokstadskipet, men den var mer medtatt enn sledene i Osebergskipet.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.