skogsnipe

Med en kroppslengde på 21–24 centimeter er skogsnipa litt mindre enn en rødstilk. Den kjennetegnes av en mørk ryggside som er tett besatt med bittesmå hvite flekker. Hodet, halsen og brystet er mørkflekket, og det mørke brystet danner en skarp overgang til den kritthvite buken. Beina er grågrønne, mens nebbet er relativt langt og mørkt.

I flukt oppleves skogsnipa som en svart og hvit fugl med raske vingeslag. Ryggen og både over- og undersiden av vingene fremstår svarte, noe som står i sterk kontrast til den hvite buken, stjerten og overgumpen. Når skogsnipa skremmes opp fra bakken, forsvinner den ofte raskt ut av syne med sine hurtige vingeslag, mens den varsler med kraftige plystretoner.

Skogsnipa ligner grønnstilk, men er litt større og noe mørkere. De lyse flekkene på den mørke ryggsiden er betydelig mindre enn hos grønnstilken. Overgangen mellom det mørkflekkede brystet og den hvite buken er også mye skarpere avsatt. I tillegg har grønnstilken en tydelig lys øyestripe som strekker seg langt bak øyet, mens skogsnipas øyestripe bare er tydelig mellom nebbet og øynene.

I flukt kan skogsnipa skilles fra grønnstilk på de mørke vingeundersidene i motsetning til grønnstilkens lyse. Skogsnipa har tre til fire brede svarte tverrbånd på enden av den hvite stjerten, mens grønnstilken har flere tette bånd.

Skogsnipa hekker i et bredt belte fra Skandinavia og østover gjennom Russland helt til Stillehavet. I Norge er den en relativt vanlig hekkefugl på Sørlandet, Østlandet, i Trøndelag og i de sørlige delene av Nordland. På Vestlandet og i resten av Nord-Norge er den derimot sjelden.

I hekkesesongen fører skogsnipa et tilbaketrukket liv i fuktige skogområder nær elver, bekker og dammer. Den foretrekker barskog, men kan også hekke i skoger dominert av gråor eller fjellbjørk.

Skogsnipa livnærer seg hovedsakelig av virvelløse dyr som insekter, edderkopper, snegler, krepsdyr og børstemark, men noe plantekost kan også inngå i dietten. Den søker etter føde langs breddene av elver, bekker, dammer og innsjøer, samt i fuktig jord som dyrket mark og grøftekanter.

Skogsnipa skiller seg ut fra andre europeiske vadefugler ved ikke å ha reir på bakken. I stedet tar den i bruk forlatte reir fra arter som hekker i trær. Vanligvis bruker skogsnipa gamle trostereir, men den kan også ta i bruk kvistreir bygd av arter som ringdue og ekorn. I enkelte tilfeller kan den til og med jage bort troster fra nybygde reir for deretter å overta dem.

Egglegging skjer vanligvis i siste halvdel av mai, og kullet består normalt av fire egg. Begge foreldrene deltar i rugingen, som varer i 20–23 dager. Kort tid etter klekking hopper ungene ut av reiret, som ofte er plassert mange meter over bakken. Ungene blir flyvedyktige etter omkring 28 dager. I begynnelsen deltar både hunnen og hannen i omsorgen for ungene, men hunnen forlater ofte familien et par uker før ungene er i stand til å fly.

I 2015 vurderte BirdLife Norge den norske hekkebestanden av skogsnipe til å være i størrelsesorden 6000–12 000 par.

Skogsnipa er en trekkfugl som tilbringer vinteren i Afrika og Sør-Europa. Den er blant de første snipene som returnerer til Norge om våren, og allerede i april kan man observere skogsniper ved råker på islagte innsjøer. Hunnene starter trekket sørover allerede i siste halvdel av juni, mens hannene og ungfuglene følger etter i juli og august.

Skogsnipa trekker ikke i flokker, og opptrer derfor som regel enkeltvis eller i par om våren. I trekkperiodene raster den vanligvis ved våtmarker i innlandet eller i kulturlandskapet, ofte i grøftekanter og ved bekker eller små pytter. Til forskjell fra flertallet av snipene opptrer skogsnipa sjelden på mudderstrender langs kysten.

• fugler
• vadefugler
• snipefamilien

• BirdID: Faktaside om skogsnipe