Skjelett er en fellesbetegnelse for dyrekroppens avstivnings- og støtteapparat. Virveldyrene har et indre skjelett som oftest består av knokkelsystemet med tilhørende brusker, men som hos noen bare består av brusk. De virvelløse dyrene har et ytre hudskjelett. Skjelett, i form av skall, finnes også hos enkelte encellede protister.
skjelett
Ytre og indre skjelett
Man pleier å skjelne mellom ytre skjelett (eksoskjelett eller ektoskjelett) og indre skjelett (endoskjelett).
Ytre skjelett – eksoskjelettet
Eksoskjelettet kan enten utskilles fra overhuden og kalles ytre hudskjelett, som koraller, periderm hos polypper, kutikula og kitinpanser hos leddyr, sneglehus og muslingskall, eller det dannes i lærhuden og kalles indre hudskjelett, som pigghudenes kalkskjelett og fiskenes og reptilenes skjell. Ytre skjelett er vanlig hos lavere virveldyr, men forekommer svært sjelden hos pattedyr (finnes hos beltedyr og skjelldyr).
Indre skjelett – endoskjelettet
Endoskjelettet består overveiende av brusk og/eller ben og dannes fra bindevev innenfor huden. Bindevev kan forbenes direkte (bindevevspreformert ben) eller det dannes først skjelettstykker av brusk som i sin tur erstattes med beinvev (bruskpreformert ben eller erstatningsben). Endoskjelett forekommer særlig hos ryggstrengdyrene.
I fosterlivet vil det ytre hudskjelett dannes fra ytre kimblad (ektoderm), det indre hudskjelett og endoskjelettet fra mellomste kimblad (mesoderm).
Forskjell på ekso- og endoskjelett
I praksis er det ofte vanskelig å skjelne mellom eksoskjelett og endoskjelett. Bløtdyrenes skall er et ytre hudskjelett, men kan ligge inne i overhudslommer, som hos blekkspruter og noen nakensnegler. Hjortedyrenes gevir er et indre hudskjelett som frilegges når overhuden tørker og feies vekk. Hos krokodiller, firfisler og skilpadder forekommer ytre og indre hudskjelett som henholdsvis hornplater i overhuden og benplater i lærhuden. Enkelte steder kan deler av endoskjelettet, som virvler og ribben, vokse sammen med hudskjelettet. En del knokler i endoskjelettet, spesielt i kraniet, har sin opprinnelse i det indre hudskjelett i form av hudforbeninger (dekknokler, beleggben) som er sunket i dybden og der smeltet sammen med deler av endoskjelettet.
Sterkest variert er skjelettet hos virvelløse dyr og hos encellede protister. Frittlevende encellede protister (skallamøber, foraminiferer, soldyr) har ofte et ytre skjelett i form av et skall som er dannet fra organismen selv og kan bestå av kiselsyre, kalsiumkarbonat eller kitin, ofte supplert med fremmedlegemer (sandkorn). Noen har også indre skjelett med radiæraksiale skjelettnåler av kiselsyre eller strontiumsulfat (stråledyr). Svamper har et skjelett av kisel-, kalk- eller hornnåler.
Kalk og kitin
Et ytre og/eller indre kalkskjelett finnes hos mange koralldyr. Pigghudene har et leddet indre hudskjelett av kalkplater, som hos sjøpinnsvin er blitt til en fast kapsel med bevegelige pigger. Leddyrenes kitinskjelett er et ytre hudskjelett oppdelt i bevegelige segmenter.
Kitinet kan være forsterket med kalkinnleiringer, hos krepsdyrene utgjør det et hudpanser. Muskulaturen er festet innvendig til dette ytre hudskjelett ved sener som er dannet fra overhuden. Slike ytre hudskjeletter tillater ikke jevn vekst, så dyret må gjennomgå regelmessig skallskifte.
Det ytre hudskjelett hos bløtdyr består av conchiolin forsterket ved kalkinnleiring, og tilveksten skjer langs skallkanten. Hudskjelettet hos virvelløse dyr består av celleprodukter, ikke av levende celler, og et egentlig indre skjelett forekommer ikke, bortsett fra et brusklignende vev som omgir hjerne og øyne hos blekkspruter.
Skjelett hos ryggstrengdyr
Ryggstrengdyrene (kordadyr, Chordata) har et enhetlig skjelettsystem. I fosterlivet får de et indre akseskjelett i form av en ryggstreng (chorda dorsalis), som hos noen arter (sjøpunger og lansettfisker) forblir det eneste faste skjelett.
Hos alle øvrige ryggstrengdyr vil ryggstrengen erstattes av en rekke ryggvirvler (vertebrae) som danner en virvelsøyle (ryggsøylen), samtidig som det foran denne dannes et kranium (herav navnene virveldyr, Vertebrata, eller kraniedyr, Craniota). Virvelsøylen er inndelt i fem grupper av virvler; halsvirvler, brystvirvler, lendevirvler, korsbeinsvirvler og halebeinsvirvler.
Virvelsøylen er koblet til bakre del av kraniet, som består av en kapsel omkring hjernen (nevralkraniet) samt en rekke parete skjelettbuer (visceralkraniet). Den forreste buen blir til kjevebuen som danner grunnlaget for en primitiv over- og underkjeve.
Til brystvirvlene er det på hver side leddet ribben som strekker seg ned mot buksiden, hvor de forbindes med et brystben. Til sammen danner disse skjelettdelene brystkassen.
Lemmenes skjelett er festet til virvelsøylen ved hjelp av et opphengingsapparat. Forlemmene er forbundet med skulderbeltet og baklemmene med bekkenbeltet.
Det indre skjelett av knokler og brusk støtter kroppen og tjener bevegelsesapparatet. Under individets utvikling dannes det indre skjelett først i brusk og forblir helt eller delvis slik hos laverestående fisker (bruskfisker). Høyere oppover blant virveldyrene vil bruskskjelettet erstattes av et benskjelett.
Antallet enkeltben er størst hos benfisker, men avtar oppover i virveldyrrekken som resultat av sammensmeltning av knokler. Mennesket har ca. 206 enkeltben og hesten 197.
Les mer i Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.