skipsartilleri

De første pålitelige beretninger om bruk av kanoner om bord i skip stammer fra første halvdel av 1300-tallet. Rekkevidden på de første kanonene var svært begrenset. Under slaget ved Lepanto (1571) kunne kanonene nå mål på 1600–1700 meter, og utviklingen gikk relativt langsomt. HMS Victorys kanoner under slaget ved Trafalgar (1805) hadde en rekkevidde på cirka 2800 meter, og kanonene på Monitor og Virginia (Merrimac) under slaget på Hampton Roads (1862) rakk ut til cirka 3700 m. Først mot slutten av 1800-tallet ble det en betydelig økning i rekkevidden. I slaget ved Tsushima (1905) skjøt 12ʹʹ kanoner cirka 14 000 meter, og 15ʹʹ kanoner brukt under Jyllandslaget (1916) skjøt cirka 32 000 meter. Amerikanske 16ʹʹ (40,6 cm) kanoner fra andre verdenskrig hadde maksimum skuddvidde på 36 500 meter, en prosjektilvekt på 953 kg og kunne skyte to skudd per minutt.

Skipsartilleri betegnes etter sitt kaliber som tungt: over 20 cm, middelstungt eller middels: 12–20 cm, og lett: under 12 cm. Amerikanerne har en noe annen inndeling. De største kanonene under andre verdenskrig (46 cm) ble ført av de japanske slagskipene Musashi og Yamato.

Missiler mot overflatemål og luftmål har gjort tungt skipsartilleri overflødig. Kanonene bygges så lette som mulig, automatiske og hurtigskytende med minimal betjening. Meget hurtigskytende kanoner av kaliber 20–30 mm brukes som klossholds antimissilvåpen.

Skipsartilleri kontrolleres fra et radar/elektrooptisk sikte som gir måldata til regnemaskiner i et ildledningssystem som beregner de nødvendige rettedata for kanonene. Antimissilkanonene kan operere helt automatisk ved at de har sin egen radar og eget ildledningssystem, oppdager selv målet og beskyter det.

• slagskip
• Sjøforsvaret