skarabé

Skarabeen er en bille som lever av ekskrementer som den tar med seg ned i huler under bakken, slik at den kan spise uforstyrret. Den har en svært karakteristisk måte å transportere maten på. Den finner seg en egnet gjødselklump som den bearbeider til den blir helt rund som en kule. Dermed kan billen bruke sin egen kroppsvekt til å trille med seg et matforråd mange ganger sin egen kroppsvekt. Hunnbillen legger eggene sine i lignende kuler. Når eggene klekkes, myldrer avkommet ut av ekskrementkulen, som gir næring til de små den første tiden.

De gamle egypterne opplevde dette naturfenomenet som et sterkt symbol for de regenererende kreftene i naturen, og assosierte billen særlig med solens evne til å fornye seg selv hver dag. I den religiøse kunsten var det vanlig å fremstille skarabeen trillende på solskiven over himmelen, slik den i naturen triller med seg kulene med ekskrement. Det faktum at skarabeen også fornyet seg selv gjennom kulen, ved at den la eggene sine i den, spilte nok også en rolle for de mytologiske assosiasjonene.

I det hieroglyfiske skriftsystemet representerer skarabeen lyden kheper, som brukes som rot i ord for tilblivelse, manifestasjon eller transformasjon, og som ofte går igjen i kongenes tronenavn. Eksempler på dette er Tutankhamons tronenavn Nebkheperura som betyr «herren over Ras manifestasjoner», eller Thutmosis 3.s tronenavn Menkheperra som betyr «Ras transformasjoner er (evig-)varig».

De nevnte symbolverdiene gjorde skarabeen velegnet også i begravelsessammenheng. Egypterne håpet på å gjennomgå en transformasjon etter døden, en forvandling forstått som en gjenfødelse til et evig liv blant forfedre og guder i underverdenen. Skarabeen prydet derfor ofte mumienes kister og annet gravutstyr, og kunne også finnes i amulettform innimellom mumiens mange lag av linbandasjer. Skarabeens tilknytning til graven er dokumentert helt tilbake til første dynasti (cirka 2900–2730 fvt.), da den døde kongen fikk med seg krukker i graven som kunne inneholde skarabébiller. Bakgrunnen for denne praksisen er ikke kjent.

Den såkalte hjerteskarabeen har vært et yndet mål for gravrøvere til alle tider. Dette var en spesielt stor (7–11 centimeter lang) og ofte svært forseggjort skarabé-amulett som ble plassert over hjertet til mumien, med et bestemt vers fra dødeboken innrisset på undersiden. Dette verset, dødebokens kapittel 30, handler om hjertets rolle på dommens dag, og skulle sikre at det ikke vitnet mot sin eier.

Skarabeen finnes i en lang rekke utforminger fra Det gamle Egypt, fra malerier i graver og på gravutstyr til smykker og koloss-statuer i templene. Best kjent er kanskje de mange smykkene fra Tutankhamons grav, der skarabeer i edelsten ofte er satt inn i gullrammer i større symbolkomposisjoner som henspiller på kongens gjenoppstandelse og evige liv i underverdenen.

Velkjente er også de store og vakre minneskarabeene som farao Amonhotep 3. og hans dronning Ti fikk laget for å markere viktige hendelser i deres regjeringstid, beskrevet i korte tekster på undersiden av skarabeene. Det kongelige bryllup var én slik anledning, en annen beskriver hvordan kongen lot bygge et enormt basseng eller hellig innsjø til sin dronning, og flere beskriver vellykkede jaktturer kongen var med på.

Skarabeen er kanskje aller best kjent gjennom de utallige amulettene som er funnet utformet som denne billen. Skarabé-amuletter kunne lages i nesten hvilket som helst materiale, men vanligst er glasert steatitt (talk), egyptisk fajanse og ulike steintyper, og er gjerne 1–5 centimeter lange. Slike skarabeer ble brukt som lykkeamuletter som skulle fremme fruktbarhet og god helse, og prydet også mumiene i håp om at de ville bidra til å sikre den døde gjenfødelse til et evig liv i underverdenen.

Skarabé-amulettene kunne også ha en dobbel funksjon som seglstempel, hvor undersiden ble dekorert med et særegent mønster brukt til å signere handelskontrakter og offentlige dokumenter eller markere eiendomsrett. Slike segl-skarabeer fikk en offisiell rolle i statsadministrasjonen i det midtre riket (cirka 1980–1760 fvt.), og ble masseprodusert fra Senuseret 3.s tid (cirka 1837–1819 fvt.). Segl-skarabeens doble rolle som administrativt verktøy og religiøst symbol var både typisk og logisk i Det gamle Egypt, hvor statsadministrasjonen ble sett på som en forlengelse av det guddommelige embetet til farao, sønn og jordisk manifestasjon av solguden selv.

Skarabeene er små og hendige, og var dessuten vakre og ladet med positiv symbolverdi. Derfor var de velegnet som gaver eller «valuta» i byttehandel og kunne skifte hender ofte. Arkeologiske funn viser at de kunne tilbakelegge store avstander. Egyptiske skarabeer har blitt funnet over hele Midtøsten og Middelhavsområdet. Spredningen av skarabeer førte til at andre land også begynte å produsere dem, og mange av disse fant veien tilbake til Egypt. De nevnte egenskaper ved skarabé-amuletten gjør seg fortsatt gjeldende, og er medansvarlige for dens popularitet som antikvitet og samlerobjekt. Egyptiske skarabeer finnes i dag i museer og private samlinger over hele verden, deriblant ved Kulturhistorisk museum i Oslo.

Blant egyptologer har det de senere tiår pågått en stor diskusjon om datering av skarabeer, og hvorvidt det er mulig å etablere typologier som gjør at de kan dateres med sikkerhet basert på stil alene. Det har vært et sterkt ønske om å etablere en slik typologi, fordi skarabeen er en vanlig gjenstand å finne på arkeologiske felt, og dermed vil kunne bidra til datering av disse på samme måte som for eksempel keramikk eller kister og sarkofager. Problemene med å opprette en slik typologi er forbundet med skarabeens evne til å forflytte seg, og vanskeligheter med å bestemme produksjonssted. Prosjektet ble lenge erklært umulig, men har nylig blitt tatt opp igjen av blant andre den israelske egyptologen Daphna Ben-Tor (1947–). Gjennom sine studier av skarabeer har hun ikke bare etablert viktige kriterier for datering og stedsbestemmelse av skarabeer, men også bidratt til en omskriving av historien om Hyksosfolkets erobring av Egypt i andre overgangsperiode (cirka 1759–1539 fvt.).

• Det gamle Egypt
• Det gamle Egypts historie
• guder i Det gamle Egypt
• religion i Det gamle Egypt

• Ben-Tor, Daphna (2007). Scarabs, chronology, and interconnections. Fribourg: Academic Press.
• Wilkinson, Richard H. (2008). Egyptian scarabs. Oxford og New York: Shire Publications.