sjiraff

Sjiraffen er verdens største drøvtygger og gjennomsnittshøyden er 4,3 meter for hunner og 5,3 meter for hanner. Vekten til en voksen sjiraff varierer fra 830 til 1200 kilo. Spesielt halsen er påfallende lang, men den har i likhet med andre pattedyr syv halsvirvler. Kroppen skråner bratt bakenfor skulderen. Bena er lange og tynne med store klover som kan ha en diameter på 30 centimeter.

Sjiraffen er i dag utbredt på tresavanner og i ulike områder med innslag av trær. Den lever av blader, skudd og frukt fra trær. Hovedsakelig spiser de akasie (Acacia giraffae), men dietten kan inneholde om lag 100 ulike planter. Mesteparten av dagen går med til å spise, spesielt i tørketiden da næringsinnholdet i plantene er lavt. Da må dyrene også bevege seg mer for å finne mat. Arten kan være aktiv om natten, og bruker gjerne måneskinnsnetter til å beite.

Sjiraffen har størst utbredelse i Sør- og Øst-Afrika og finnes i spredte, små bestander i Sentral- og Vest-Afrika. Den er utryddet i syv afrikanske land. Det antas å finnes omtrent 68 000 voksne sjiraffer, men antallet synker, særlig i de østlige og nordlige delene av utbredelsesområdet.

Alle sjiraffer tilhører i dag samme art, men kan deles i ni underarter. Genetiske studier tyder imidlertid på en inndeling i tre ulike arter.

Det eneste andre nålevende medlemmet av sjiraffamilien er okapi. Funn av fossiler viser at det tidligere fantes en rekke slektninger av giraffen i både Afrika og Eurasia. De eldste fossilene er datert til å være 15–20 millioner år gamle.

Sjiraffen er regnet som sårbar av den internasjonale naturvernsunionen (IUCN). Den største trusselen er tap av leveområder som følge av menneskelig aktivitet som jordbruk, gruvedrift og befolkningsvekst.

Det pågår også både lovlig og ulovlig jakt på sjiraffer. Det mest vanlige er troféjakt. Skinn og skinnprodukter fra sjiraff omsettes internasjonalt. I 2019 ble arten inkludert i konvensjonen om internasjonal handel med truede og sårbare arter (CITES) for å regulere dette markedet. Kriger i utbredelsesområdet er også regnet som en betydelig trussel mot sjiraffers overlevelse.

I år 46 fvt. brakte Julius Caesar en sjiraff fra Alexandria til Roma. Det vitenskaplige navnet til sjiraffen, Giraffa camelopardalis, stammer fra at romerne trodde at den var en krysning mellom kamel og leopard. Den uheldige sjiraffen ble revet i biter av løver foran publikum i Colosseum.

I 1414 fikk keiseren av Kina en sjiraff i gave som et tilskudd til sin samling av eksotiske dyr. Sjiraffen var fanget i Øst-Afrika og brakt sjøveien via Bengal. Den ble spesielt populær i landet siden den hadde likhet med det mytiske vesenet qilin (en slags hestedrage som sammenlignes med enhjørning).

Til Europa ankom tre sjiraffer på 1820-tallet, noe som førte til sjiraff-feber i Paris, London og Wien. Sjiraffmønsteret preget motebildet og ble trykket på alt fra postkort til tapeter. På sjiraffball var dansen ’sjiraffgaloppen’ inspirert av dyrets bevegelser. Folk spiste sjiraffkaker fra asjetter dekorert med sjiraffer. Damene hadde sjiraffrisyrer og dynket seg med parfymen “Esprit à la Giraffe”.

Sjiraffene skal først ha blitt fraktet til Egypt bundet fast på ryggen av en kamel og så sendt til Europa i spesialbygde skip. To av dem døde måneder etter ankomst til London og Wien. Den i Paris levde i 18 år og er fortsatt utstilt i utstoppet tilstand.

• sjiraffamilien
• okapi
• Dyreliv i Afrika

• Giraffe and Okapi Specialist Group
• IUCN RedList