Amerikamanat med algevekst på ryggen.
Sjøkuer er en orden av pattedyr med kun fire nålevende arter. Tre av artene tilhører manatfamilien mens den siste tilhører dugongfamilien. Sjøkuer tilbringer hele livet i vann og spiser stort sett vannplanter. De lever i tropiske strøk. Av utseende minner sjøkuene mest om små hvaler, men deres nærmeste slektninger er elefanter.
sjøkyr
Sjøkuer er store, avlange dyr med hode som skiller seg lite fra kroppen. De mangler baklemmer, men har to luffer på overkroppen. Kroppslengden til sjøkuer varierer mellom 2,8 og 4 meter. Dugonger er noe slankere enn manater og veier rundt 400 kilo, som er det samme som den minste av manatene, Amazonasmanat. De to største artene Amerika- og Senegalmanat kan veie opptil 1500 kilo.
Sjøkuer har små øyne og mangler ytre ører. Hørselen er allikevel god. Neseborene har klaffer som lukkes under vann og åpnes for å puste over vannflaten. Normalt vil sjøkuer komme opp for å puste hvert andre til fjerde minutt.
Munnen til sjøkuer er plassert på undersiden av hodet, en tilpasning for å kunne beite på bunnen. Dette er spesielt utpreget hos dugongen som kun spiser sjøgress. Manater har tenner som felles og erstattes flere ganger i løpet av livet. Dugonghannen har små støttenner foran i overkjeven.
Halen er flat og vannrett. Hos dugonger er enden av halen todelt som hos delfiner, mens den er avrundet hos manater. Dugonger mangler negler på luffene i motsetning til manater (bortsett fra Amazonasmanat) som har 3–4 negler på hver luffe. Den flate halen brukes for å generere fart, mens luffene brukes til å «gå» på bunnen og til å styre. Sjøkuhunnen har en patte på innsiden av hver luffe. Det er ellers ikke mange ytre kjennetegn som skiller hunner og hanner.
Huden er tykk, gråbrun og kan være glatt eller skrukkete. Huden er dekket av hår som er følsomme for berøring, spesielt i området rundt munnen. Det vokser ofte alger på ryggen til sjøkuer som gjør at de kan se grønne ut. Amazonasmanaten har ofte hvite felter på buken.
Manater fotografert i et verneområde i Florida. Her finner de varmt vann som gjør at de overlever vinteren.
Sjøkuene foretrekker grunt og rolig vann. De finnes i ulike marine og akvatiske økosystemer, som laguner, elver og innsjøer. Amazonasmanaten holder seg til ferskvann, dugongen til saltvann, mens de to siste artene finnes i begge deler samt i brakkvann. Mange sjøkuer beveger seg mellom ulike områder for å finne mat eller for å søke ly mot kulde eller tørke. Det er store individuelle forskjeller i forflytningsmønsteret innen hver art.
Sjøkuer lever av akvatiske planter som sjøgress og mangroveblader. Manatene spiser mer variert kost enn dugongene og kan for eksempel spise flytende frukter. Senegalmanaten har i tillegg muslinger og fisk som en del av dietten, særlig under tørketiden. Sjøkuene bruker omtrent åtte timer av døgnet til å spise, det kan være både på dagtid og om natten.
Sjøkuer kan leve alene, men de kan også opptre i flokker i områder der det finnes mange av dem.
Når sjøkuhunner er fruktbare (ved eggløsning) stimler det til hanner. Hunnen prøver å unnslippe dem, og én teori er at dette er en måte å plukke ut den beste svømmeren blant hannene. Gruppen av hanner kan holde seg i nærheten av hunnen i flere uker. Drektighetstiden er 12–14 måneder og hunnen føder én unge i grunt vann for eksempel ved sandbanker. Ungen kan svømme selvstendig i løpet av det første døgnet. Kalven begynner å spise selv etter omtrent tre måneder, men dier gjerne moren i halvannet år eller mer. Det er vanlig at kalven følger moren i opptil seks år.
Båndet mellom mor og kalv er det eneste sterke sosiale båndet man har kjennskap til hos sjøkuer. De kommuniserer med lyder og kan vite hvor den andre er i vannet selv om sikten er dårlig.
Det latinske navnet på ordenen, Sirenia, kommer fra sirene, eller havfrue. Det er antatt at myten om havfruer har sin opprinnelse i sjømenn som så sjøkuer. Ordenen er delt inn i dugongfamilien (Dugongidae) og manatfamilien (Trichechidae). Dugongfamilien omfatter også den utdødde Stellersjøkuen som inntil 1768 fantes i Beringhavet. Den skal hovedsakelig ha levd av tare og kunne bli opptil ti meter lang og veie ti tonn. Den ble utryddet på grunn av intens jakt allerede 36 år etter at den først ble beskrevet.
Genetiske studier har vist at de nærmeste slektningene til sjøkuene er elefanter og klippegrevlinger.
Alle nålevende sjøkuer finnes i tropiske strøk der de lever i kystnære områder og i innlands elvesystemer. De finnes på begge sider av Atlanterhavet. Amazonasmanat finnes i Amazonasbekkenet mellom kysten av Brasil og Andesfjellene. Amerikamanat lever langs den sørligste delen av østkysten av USA, i Karibia og videre sørover langs kysten av Brasil. Senegalmanat finnes lang kysten av Vest-Afrika fra Mauritania til Angola. Dugonger har et stort utbredelsesområde i Indiahavet og Stillehavet.
Alle de fire artene av sjøkuer er regnet som sårbare på rødlisten til Verdens naturvernunion, IUCN. Noen lokale bestander er utryddet eller sterkt redusert. Siden sjøkuene har lang generasjonstid og får få avkom, er det lite potensiale for bestandsøkning.
De største truslene mot sjøkuer er ulovlig jakt, påkjørsel av motoriserte båter og at de setter seg fast i fiskeredskaper. I tillegg er forurensning og utbygning i leveområdene økende problemer.
| Nivå | Vitenskapelig navn | Norsk navn |
|---|---|---|
| Rike | Animalia | dyreriket |
| Rekke | Chordata | ryggstrengdyr |
| Underrekke | Vertebrata | ryggradsdyr, virveldyr |
| Klasse | Mammalia | spendyr, sogdyr, pattedyr |
| Overorden | Afrotheria | |
| Orden | Sirenia | sirener, sjøkyr, sjøkuer |
Systematikken følger Artsdatabankens inndeling (2024).
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.