sjøkart

I tillegg til nøyaktig avbildning av dybder (batymetri) vil sjøkartet ha informasjon om høyder på broer, detaljer om fyr- og sjømerker, tørrfall (tørrlagt område ved lavvann), samt landmerker av betydning. På kartet viser gradnettet bredde- og lengdegrader, og projeksjonen er vinkelriktig slik at meridianene vises som parallelle rette linjer og kurser kan dermed settes ut som en rett linje. Distanser i nautiske mil kan enkelt måles på breddeskalaen. Alle offisielle sjøkart, både papir- og elektroniske kart, har format som er basert på standarder fra Den internasjonale hydrografiske organisasjonen (IHO). Internasjonale regler fra IMO krever at fartøy skal ha tilgjengelige passende og oppdaterte sjøkart om bord for den aktuelle reisen.

Avhengig av opprinnelsen og grunnlaget for kartet vil batymetrien (dybdene) være avbildet som enkle representative loddskudd, samt dybdekoter (likelinjer) og fargesjattering for gitte dybder. Dybder vil være gitt i forhold til laveste lavvann (Lowest Astronomical Tide, LAT), mens friseilingshøyder under broer og luftspenn vil være gitt i forhold til høyeste høyvann (Highest Astronomical Tide, HAT). På land kan topografien også være karakterisert ved høydekoter der høydene er i forhold til middelvann eller et standardnivå i nærheten av dette – i Norge NN1954 eller NN2000.

Alle norske sjøkart er nå metriske, men enkelte steder i utlandet, spesielt i USA og Storbritannia, vil det kunne finnes kart hvor dybder kan være oppgitt i fot eller favner. Alle kart i papirformat vil ha kompassroser med informasjon om stedets misvisning slik at det lett kan finnes kurser som kan styres på et magnetkompass. Sjøkart vil normalt benyttes samen med andre nautiske publikasjoner som seilingsbeskrivelser (losbeskrivelser) og tidevannstabeller, og det vil ofte i kartene være referanser til slike. Kvaliteten og påliteligheten på dybdeinformasjon må sees i forhold til når oppmålingen fant sted, og hvilken metode som ble benyttet. Informasjon om dette vil finnes i kartets tittelfelt.

Forskjellige typer sjøkart karakteriseres gjerne av målestokken:

• Havne-/innseilingskart er kart i stor målestokk, typisk mellom 1:7500 og 1:25 000. I slike kart vises spesielt detaljerte dybder langs kaier og i havneområder.
• Spesialkart er oftest i målestokken 1:50 000, og i Norge karakteriseres dette som «hovedserien» som benyttes for vanlig innenskjærs kystseilas. Enkelte steder kan også være representert i 1:100 000. All tilgjengelig infrastruktur for navigasjon vil være vist. Utsnitt av spesialkartene kan være utgitt som «båtsportkart».
• Kystkart som normalt benyttes ved seilas utenfor kysten (grunnlinjen eller territorialgrensen) har målestokk mellom 1:100 000 og 1:350 000. Mye av informasjonen om mindre lykter og sjømerker inne på kysten er ekskludert, mens kun større fyr som er relevant for seilasen er vist.
• Overseilingskart er kart i liten målestokk som viser større havområder hvor seilasen foregår i åpent farvann. Målestokken vil typisk ligge mellom 1:600 000 og 1:10 000 000.

I tillegg til nevnte kategorier kan det finnes forskjellige former for sjøkart som er tilpasset fiskeri og forskjellige planleggingsoppgaver i liten målestokk. Kart i stor målestokk er gjerne basert på Gauss konforme sylinderprojeksjon, mens kart i 1:50 000 eller mindre er konstruert i Mercators projeksjon. Hver uke eller annenhver uke sendes det ut rettelser til sjøkart og nautiske publikasjoner (Etterretninger for sjøfarende, engelsk: Notice to Mariners). I papirkart må rettelsene føres inn manuelt, mens de automatisk kan tilføres elektroniske kart.

På de aller fleste fartøy vil det være elektroniske sjøkartsystem (Electronic Chart Display and Information System, ECDIS) hvor skipets posisjon og kurs kan vises fortløpende, basert på informasjon fra GNSS og gyrokompass.

Kartgrunnlaget på slike system var først basert på rasterdata (skannede papirkart), men senere er dette erstattet med offisielle «vektoriserte» kart hvor informasjon er valgbar, lagdelt og tilpasset visning i flere målestokker. Slike kart kalles ENC (Electronic Nautical Chart) og er basert på IHOs S-57 standard. Denne standarden blir gradvis erstattet av en nyere og mer fleksibel standard som kalles S-100. S-100-standarden åpner blant annet mulighet for presentasjon i 3D og integrasjon med eksterne data, og har følgelig flere fellestrekk med landbaserte geografiske informasjonssystemer (GIS). Er ECDIS-systemet tilkoblet radar og AIS, vil informasjon om annen trafikk kunne vises i kartet i sann tid.

Har skipet godkjent ECDIS med nødvendig ENC-dekning, vil det ikke være krav til at skipet skal ha papirkart om bord. Kvaliteten på kartgrunnlaget kan vises med spesielle standardiserte symbol og grafikk – såkalt Zone Of Confidence (ZOC). På mindre fartøy vil man ofte ha elektroniske kartsystemer som ikke tilfredsstiller nevnte standarder. Slike kalles gjerne en kartplotter, og kartgrunnlaget kan være basert på enklere kartgrunnlag eller kart generert av fartøyet selv hvis systemet er tilknyttet et ekkolodd. Kartplottere kan ha mange avanserte funksjoner som er attraktive for spesielle fartøy – utover konvensjonell navigasjon. I mange tilfeller vil man ha både et godkjent ECDIS-system og en kartplotter om bord.

Før sjøkart ble vanlig var seilingsbeskrivelser det hjelpemiddel man hadde. Adam av Bremen sitt verk fra cirka 1075, Beskrivelse av øyene i Norden, var blant de første i norske farvann. Utover på 1200-tallet kom ulike beskrivelser for og av sjøfolk til hjelp i navigasjon. Slik oppsto de første sjøkartene eller portolankart (av italiensk porto = havn). Det første kjente slike kartet over skandinaviske områder var italiensk og kom ut i 1310. Mot slutten av 1300-tallet begynte hansatiden med omfattende skipstrafikk av tyskere og hollendere, og sjøbøker ble viktig. Frem til denne tid var det i hovedsak verdensbilde fra kartene til grekeren Ptolemaios som var rådende. Den første kjente trykte versjonen av en sjøbok fra norskekysten kom ut i Holland i 1532. Bemerkelsesverdig er også arbeidet som Olaus Magnus la ned i sitt Carta Marina (1539), hvor han beskriver farvannet og strømmene mellom Norge og Grønland. På denne tiden startet vesentlig perfeksjonering av kartfremstilling og projeksjoner, og det var Nederland med kjente kartografer som Abraham Ortelius (1527–1598) og Gerhardus Mercator (1512–1594) som var ledende. Det var blant annet kartografenes nære kontakt med samtidige sjøfarere og oppdagelsesreisende i Amsterdam og Antwerpen som lå til grunn for de store fremskrittene i kartfremstillingen på 1500-tallet.

De første nasjonale (dansk-norske) sjøkartarbeider på Norskekysten i offentlig regi fant sted rundt år 1700. Jens Sørensen ble utnevnt som den første ‘Søe Carts Directeur’ i 1695. Han knyttet til seg sjøoffiserer som tok opp kart over forskjellige strøk av de to lands kyster. Også Skagerrak ble kartlagt, og et generalkart som strekker seg så langt nord som til Trondheim eksisterer etter Sørensen. Kartene ble ansett for å være svært mye bedre enn de som tidligere blant annet var basert på nedtegninger av hollandske sjøfarende, faktisk så gode at de ble vurdert å kunne representerte en fare for rikets sikkerhet. De ble følgelig nektet utgitt til allment bruk. Dagens hydrografiske originalkart og høyoppløselige måledata er fortsatt underlagt et militært graderingsregime.

Nye instrumenter, ikke minst kronometeret, og fremskritt innen oppmåling innledet de første vitenskapelig baserte sjømålingen (hydrografi) av Norges kyster. I 1787 startet arbeidet utenfor Trondheim. Den som i sterkest grad knyttes til dette arbeidet var den danske marineløytnanten Carl Frederik Grove. I tiden fram til århundreskiftet ble hele kysten fra Trondheim til grensen mot Sverige kartlagt med en produksjon av cirka ett sjøkart per år (de groveske drafter). Basert på innmålte trigonometriske punkter ble kystkontur og hydrografiske detaljer avlagt. Dybdeinformasjon var det forholdsvis lite av og loddskuddene var gjerne knyttet til anbefalte ledstreker. Gjengivelse av topografi ved hjelp av skyggelagte skisser av fjellformasjoner var like viktig. Samtidig med kartleggingen skrev Grove seilingsbeskrivelser som er forløperen til dagens farvannsbeskrivelser i Den norske los.

Stadig større behov for informasjon om farlige grunner, leder og bunnforholdene førte til igangsetting av ny oppmåling av kysten. Denne oppmålingen startet rundt midten av 1800-tallet, og blant annet medførte fiskerienes behov at staten bygget forskningsfartøyet Hansteen i 1866, hvis hovedoppgave var oppmåling av fiskebankene. I tiden fram til cirka 1920 ble kysten gradvis dekket av sjøkart som tillot navigatørene å ferdes med en rimelig grad av sikkerhet uten å måtte ty til los i hovedledene. Lokale kjentfolk ble da i stor utstrekning brukt for å angi detaljer, og loddskudd (dybder) var basert på spredte målinger med håndlodd, men fra midten av 1920-tallet ble loddingene mer systematiske i bestemte linjer (linjelodding). Sjøkartverkets første målebåt fikk ekkolodd i 1950, hvilket startet en helt ny æra. Kartleggingen ble mer effektiv og linjeloddingen langt mer pålitelig. Fremdeles skjedde stedsbestemmelsen av de hydrografiske detaljene etter samme prinsipper som tidligere – terrestrisk, hovedsakelig ved horisontale vinkler målt med sekstant og vinkelspeil. Først i 1964 startet overgangen til elektronisk posisjonering, først med Decca Hi-Fix, senere med Motorola Mini-Ranger (1977).

Norges sjøkartverk fikk i 1984 sin første GPS-mottager. Etter hvert som satellittsystemet ble mer tilgjengelig fikk etaten utviklet sitt eget differensielle GPS-system som hadde en nøyaktighet på ca. 1 meter. Dette var en revolusjon i effektiv og nøyaktig stedfesting som også medførte at kartene skiftet fra lokalt til globalt gradnett (fra NGO1948 og ED50 til WGS84 datum). Neste kvantesprang innen sjømåling kom på slutten av 1980-tallet da man tok i bruk multistråle-ekkolodd. Det første ble montert i forskningsfartøyet Lance som primært ble brukt til kartlegging til havs og ved Svalbard. Overgangen fra enkelstråle- til multistråle-ekkolodd gjør at oppmålingen gikk fra systematisk linjelodding til 100 prosent arealdekkende avbildning av havbunnen. Lance ble da også demonstrasjonsfartøy for elektroniske kartsystem – en utvikling som Norge da ledet an. Etter 2001 hadde alle målebåter installert multistråle-ekkolodd. Forsøk med å bruke fly med skannende laser er forsøkt brukt i store og grunne områder, men metoden har hatt mange utfordringer knyttet til kvaliteten på resultatene. I 2006 startet Kartverket et omfattende samarbeid med Havforskningsinstituttet og Norges Geologiske Undersøkelse (NGU) om kartlegging og presentasjon av biologiske og geologiske forhold sammen med nøyaktig bunntopografi (batymetri) i norske havområder. Prosjektet kalles MAREANO og tenkes videreført til hele kysten for å frembringe marine grunnkart.

Skal man vurdere kvaliteten på et sjøkart kan man ta utgangspunkt i målemetode som er benyttet. Før ekkoloddet ble tatt i bruk omkring 1950 må påliteligheten ansees som svært mangelfull, men fullkomment ble det ikke før alle dybdedata var basert på arealdekkende målinger omkring 2000. Informasjon om oppmålingstidspunkt og metode finnes i papirkartenes tittelfelt eller som symboler (ZOC) i elektroniske kart.

Fra 1986 ble Norges sjøkartverk i Stavanger en divisjon i Statens kartverk og omtales i dag som Sjødivisjonen. Kartverkets sjødivisjon foretar oppmåling og opplodding av norskekysten med tilgrensende farvann, samt polare farvann, utarbeider og utgir sjøkart over nevnte farvann, holder sjøkartene à jour, utgir Etterretninger for sjøfarende og Den norske los, foretar undersøkelser av tidevannet og formidler tidevann og vannstand via et eget nettsted Se havnivå. Det geodetiske grunnlagsmateriale skaffes til veie av geodesidivisjonen i Kartverket på Hønefoss. Sjødivisjonen driver en internasjonal tjeneste PRIMAR, som leverer offisielle elektroniske sjøkart over norske og andre lands farvann. Sjødivisjonen er med i et internasjonalt samarbeid om kartlegging av verdenshavene som er organisert under GEBCO (General Bathymetric Chart of the Oceans).

• navigasjon
• sjømerker
• landmerker
• kart
• ECDIS

• GEBCO
• Kartverket
• International Hydrographic Organization
• MAREANO
• PRIMAR

• Kartverket. Den Norske Los – Bind 1.
• Kartverket. Tegn og forkortelser i norske sjøkart.
• Kartverket (1983). Norges sjøkartverk 1932 – 1983.
• Kartverket (2010). Sjøkartverket 1975 – 2006.
• Kjerstad, Norvald (2024). Navigasjon. Fagbokforlaget.
• Kjerstad, Norvald (2022). Elektroniske og akustiske navigasjonssystemer. Fagbokforlaget.