sivil ulydighet

I nyere tid har sivil ulydighet særlig forekommet i miljøsaker og er mest kjent i forbindelse med kraftutbygging, som ved Mardøla (1970), i Alta-saken (1979–1981, med lenkegjenger og sultestreik), mot kraftledninger («monstermaster») i Hardanger (2010), demonstrasjoner mot vindkraft flere steder i landet (blant annet på Frøya i 2019, Fosen-saken). Sivil ulydighet er også benyttet i forsøk på å stoppe andre naturinngrep som gruvekonflikten i Førdefjorden (2015) eller Statoils nybygg i Rotvollfjæra i Trondheim, der medlemmer av Natur og Ungdom medvirket aktivt. Klimaaktivister har også vært aktive med å stanse rushtrafikk (Trondheim), eller ulike aksjoner for å stanse norsk oljeleting.

Flere kjente personer i Norge har medvirket i sivile ulydighetsaksjoner, som økofilosof Arne Næss (1912–2009), og flere ledere av norske miljøorganisasjoner har fremmet miljøsaker og fått både bøter og fengselsstraff. Alta-saken var den mest omfattende sivile ulydighetsaksjonen i nyere tid. Mer enn 1000 av Alta-aksjonistene fikk til sammen 5 millioner kroner i bøter etter at store politistyrker måtte fjerne demonstrantene. Fire av lederne for folkeaksjonen ble dømt til betinget fengsel og høye bøter etter oppviglerparagrafen.

Det er også eksempler i nyere tid på at folk i Norge ansetter «ureturnerbare» asylsøkere med endelig avslag, i protest mot at denne gruppen nektes arbeidstillatelse og utsettes for nedverdigende forhold.

I juni 2025 bekreftet Høyesterett tidligere rettspraksis om at fredelige demonstranter ikke kan straffes dersom de har vært utsatt for eksempelvis menneskerettsbrudd, og ikke har andre alternative ytringsmåter (som er like effektive og mindre forstyrrende). Den konkrete saken var en ankesak basert på at tretten samiske aksjonister ble fjernet av politiet og bøtlagt etter å ha aksjonert foran departementsbygningen i protest mot pågående menneskerettsbrudd fra vindkraftutbygging (Fosen-saken – konflikt om vindkraftverk). Denne sivile ulydighetsaksjonen skjedde 500 dager etter en tidligere dom i Høyesterett, om at vindraftkonsesjonen på Fosen var i strid med reindriftssamers rettigheter.

Internasjonalt kjent er flere som benyttet sivil ulydighet som politisk virkemiddel mot diskriminering og bedre menneskerettigheter, blant andre Mahatma Gandhis sivile ulydighetskampanje mot britene frem mot Indias uavhengighet i 1947. De fargedes borgerrettighetskampanjer i USA benyttet også sivil ulydighet som tiltok i 1950- og 1960-årene, frontet av Martin Luther King, samt deler av frigjøringsbevegelser (svart bevisstgjøring) mot apartheid i Sør-Afrika.

Både Greenpeace og Extinction Rebellion er globale miljorganisasjoner som har tradisjon for bruk av sivil ulydighet for å fremme sine mål, og gir opplæring i ikke-voldelige aksjonsformer. I miljøkampen har også norske aksjoner anvendt sivil ulydighet i utlandet, eksempelvis mot faren for radioaktiv forurensing i norsk farvann fra Sellafield i England, eller fengsling av norske aksjonister i London etter å ha demonstrert i julegrana mot sur nedbør (1980-tallet). Utenlandske aksjonister har også forsøkt å stoppe norsk oljeboring i Arktis og hvalfangst.

I de fleste moderne demokratier regnes sivile ulydighetsaksjoner som et viktig demokratisk prinsipp. Tydelige signaler om innskrenking av slike rettigheter under Trump-administrasjonen i USA (fra 2025) har opprørt mange.