sikori

Planten er en flerårig urt. Den blir 40–100 centimeter høy og har blå blomster. Grunnbladene er dypt tannete, stengelbladene lansettformede med eller uten tenner. Blomsterkurvene er lysende blå, opptil 40 millimeter i diameter.

Sikori kommer opprinnelig fra Europa og Vest-Asia. Planten er funnet forvillet i Norge nord til Troms. Den regnes som en såkalt «gressfrøinnkomling», det vil si at den har blitt spredt med importert gressfrø forurenset av blant annet sikorifrø.

Blomstene, bladene og røttene brukes i matlaging. De har en bitter smak.

Sikori blir først og fremst brukt i salater. Blomstene kan også benyttes og er et fint fargeinnslag. Unge skudd kan brukes til pickles. Både blader, stilker og røtter kan kokes og spises som grønnsak.

Sikorirøtter ble fra 1700-tallet og fram til 1900-tallet benyttet som kaffeerstatning. Også under annen verdenskrig var sikorikaffe i bruk.

I folkemedisinen har roten, blomstene og bladene vært brukt mot fordøyelsesbesvær og mot sykdommer i lever og galle. Roten har vært brukt som kaffetilsetning. Uttrekk av planten har blitt benyttet som omslag på sår og byller. Den dyrkede varieteten bladsikori kalles julesalat etter driving i mørke.

Sikori er en svært gammel kulturplante. Planten er omtalt i Ebers-papyrus-rullene (medisinsk dokument som omhandler urter fra oldtidens Egypt) allerede på 1500-tallet fvt. I Norden er urten omtalt første gang i legeskrifter fra 1400-tallet. I Norge er den første gang nevnt av gartner Julius Timme ved Akershus festning i Oslo. Sikori står ført opp på hans bestillingsliste for frø fra 1664.

Det er knyttet et sagn til sikori om at den er en omskapt pike som står ved veien og speider etter kjæresten sin med sitt blå blikk. Derav det tyske navnet Wegwarte og det svenske vägvårda (veivokter).

• kurvplantefamilien