selfamilien

Seler mangler tydelige ytre ører, testiklene ligger inne i kroppen, og alle lemmer er dekket av hår. Baklemmene kan ikke dreies frem under kroppen. De kan derfor ikke gå på fast underlag, men beveger seg enten ved vekselvis å strekke og trekke sammen kroppen, nesten som en larve, eller ved svømmende sidebevegelser med bakkroppen. Størrelsesvariasjonen er stor, fra 50 kg hos ringsel til 3,7 tonn hos sørlig sjøelefant.

Familien omfatter 19 arter i 10 slekter utbredt mest i polare og subpolare havområder, noen også i tempererte og tropiske hav. De antas å stamme fra oterlignende mårdyr. Alle norske seler tilhører denne familien: grønlandssel, havert, klappmyss, ringsel, steinkobbe og storkobbe.

Arktiske seler vandrer fra tid til annen inn til norskekysten i store antall. Det er først og fremst grønlandsselen som opptrer i slike mengder at det kalles invasjoner, men også ringselen forekommer i store antall. Vandringene står antagelig i sammenheng med endringer i slutten av 1980-årene, hvorpå flere hundre tusen grønlandssel vandret inn mot norskekysten.

Sykdom hos sel har enkelte ganger ført til stor dødelighet i bestandene langs norskekysten. I første rekke er det steinkobbe som har vært rammet. Siste gang seldød forekom i våre farvann, var i 1988–89 i Ytre Oslofjord. Rundt 1000 døde sel ble funnet, for det meste steinkobbe, men også noe havert. Årsaken var trolig et virus, som medførte lungebetennelse og pusteproblemer.

I kystbygdene i Norge var det i gamle dager knyttet atskillig overtro til selen, eller kobben, som folk gjerne har pleid å kalle alle selarter med ett ord. Holdt den seg i fjæra eller i båtstøa, varslet det død. Kobbe foran båten på fiske var også et dårlig tegn, men holdt den seg i kjølvannet, betydde det fiskelykke. Sel eller kobbe kan også være opphav til draugforestillinger.

• Jakt på sel i Norge