Sekkdyrarten Ciona intestinalis brukes i matproduksjon i Norge.
Sekkdyr malt av den tyske zoologen Ernst Haeckel (1834-1919), hentet fra Kunstformen der natur 1904. Det viser noe av mangfoldet i sekkdyrenes bygning og tegninger. Øverst til venstre sitter et kaktussekkdyr.
Sekkdyr er en gruppe av kappedyr (tunikater). Sekkdyrene er små primitive dyr som lever i havet. De blir fra noen få millimeter til 10-20 centimeter lange. Voksne sekkdyr sitter festet til bunnen, hvor de lever av å filtrere næringspartikler fra vannet. Noen arter dyrkes og brukes i matprodukjson.
Sekkdyrene finnes i alle hav fra strandsonen og ned til store dyp. Det finnes omkring 2 000 arter av sekkdyr på verdensbasis. Det finnes rundt 80 arter av sekkdyr i norske farvann.
Voksne sekkdyr sitter festet på bunnen til stein, skjell, tang og tare, unntaksvis nedgravd i sandbunn eller mudderbunn. Noen av artene, for eksempel Botryllus, danner kolonier.
Sekkdyrenes egg utvikler seg til frittsvømmende larver. Ryggstrengen (chorda), halen og nerverøret finnes bare hos larvene og forsvinner i løpet av en kort metamorfose når sekkdyrene fester seg til underlaget.
Sekkdyr har en kraftig cellulosekappe som gir dem et klumpete utseende. Det er denne kappen som holder dyret oppe.
Innenfor kappen og selve kroppsveggen ligger en gjellehule, som har forbindelse med innstrømningåpningen. Den rommer gjelletarmen, som er gjennombrutt av tallrike gjellespalter på langs og på tvers.
Flimmerhår i gjelletarmen bidrar til vannsirkulasjon. Planktonorganismer som fanges opp i et slim, ledes innover til fordøyende deler av tarmen. Vannet ledes ut i et hulrom som står i forbindelse med utstrømningsåpningen.
Gjelletarmen utgjør hovedmassen av de indre organene. Den fordøyende delen av tarmen danner en slynge bak i kroppen, og endetarmen munner ut innerst i gjellehulen, nedenfor utstrømningsåpningen.
Kappens utstrømningsåpning ligger vanligvis i øvre enden av dyret, ikke langt fra den noe større innstrømningsåpningen. Begge åpningene åpnes og lukkes av muskler.
Eggene utvikler seg til en liten larve som både minner om et halesekkdyr (en appendikularie) og om larvestadiene hos lansettfisken. Nervesystemet er som hos virveldyr bygd som et rør, det ligger dorsalt i forhold til tarmen, og har forrest en blæreformet hjerne med et primitivt øye og et likevektsorgan i veggen. Bak hjerneblæren antyder et smalere avsnitt «den forlengede marg», og deretter følger ryggmargen som fortsetter helt ut i halen. Ryggstrengen (chorda dorsalis) danner støtteapparatet og er forrest kilt inn mellom nervesystemet og tarmen.
Etter en kortere, planktonisk tilværelse fester larven seg på et underlag ved hjelp av tre papiller i forenden. Svømmehalen med ryggstrengen og mesteparten av nervesystemet tilbakedannes, cellulosekappen utvikles, og fra ryggsiden vokser to innbuktninger inn rundt tarmen og danner gjellehulen.
Det er larvestadiet som viser sekkdyrenes tilknytning til de øvrige ryggstrengdyrene. De er hermafroditter. Mange danner kolonier ved knoppskyting, uten at man kan snakke om en lovbundet generasjonsveksling.
Sekkdyr er havdyr, med omkring 80 arter langs norskekysten.
Vanlige arter er blant annet:
Flere arter er også spiselige. I Norge kultiveres grønnsekkdyr (Ciona intestinalis) for matproduksjon, og markedsføres under slektsnavnet Ciona. En annen art som kultiveres for matproduksjon er den koreanske «Sea Pineapple tunicate» (Halocynthia roretzi).
Sekkdyrene er den største gruppen av kappedyr. De omfatter 90 prosent av alle kappedyr.
| Nivå | Vitenskapelig navn | Norsk navn |
|---|---|---|
| Rike | Animalia | dyreriket |
| Rekke | Chordata | ryggstrengdyr |
| Underrekke | Tunicata | kappedyr |
| Klasse | Ascidiacea | sekkdyr, sjøpunger |
Systematikken følger Artsdatabankens inndeling (2024).
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.