seigherding

Seigherding er en varmebehandlingsmetode for enkelte herdbare stål. Den fører til en mikrostruktur som kombinerer høy styrke og god seighet/duktilitet. Seigherdingsstål benyttes særlig i maskindeler som krever høy flytespenning, og som samtidig har en tilstrekkelig duktilitet til at de kan oppta en overbelastning uten å gå til brudd.

Metoden består tradisjonelt av oppvarming til høy temperatur (for eksempel 1000 °C) som gjør at stålets mikrostruktur omvandles fra en blanding av ferritt og perlitt til austenitt, etterfulgt av bråkjøling i vann eller olje, herding. Under bråkjølingen transformeres austenitten til martensitt som er en hard og sprø fase hvor stålets karboninnhold foreligger tvangsløst i krystallstrukturen. For å oppnå et seigt materiale blir martensitten anløpt ved en relativt høy anløpingstemperatur mellom 350 og 650 °C. Det tvangsløste karbonet felles da ut i form av tettfordelte partikler av jernkarbid, noe som reduserer stålets hardhet og øker dets seighet.

Seigherdingsstål inneholder vanligvis 0,25–0,50 vektprosent karbon. Til produkter med små dimensjoner (for eksempel tynne akslinger) benyttes karbonstål. For å oppnå gjennomherding av større dimensjoner (tykke akslinger, veivstenger, ventiler, tannhjul) tilsettes 2–4 vektprosent legeringselementer som mangan, nikkel, krom og molybden som øker stålets herdbarhet. Etter herding og anløping kan stålet ha en flytespenning på 700–1100 MPa og en bruddforlengelse på 10–20 prosent.

I tillegg til å være en metode for varmebehandling av maskindeler blir seigherding i dag også anvendt i produksjonen av enkelte høyfaste lavlegerte konstruksjonsstål som framstilles ved at stålet etter kontrollert valsing bråkjøles og anløpes ved høy temperatur, se artikkelen mikrolegerte martensittstål. Begrepet brukes også i forbindelse med tempcore-prosessen som Celsa Armeringsstål i Mo i Rana benytter i sin produksjon av kamstål, se artikkelen varmvalset stål.