samtidskunst

Skulptur av Damien Hirst
Damien Hirst, The Physical Impossibility of Death in the Mind of Someone Living, 1991.
Skulptur av Damien Hirst
Av /Scanpix.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Samtidskunst er kunst som reflekterer sin samtid. I dagligtale blir begrepet «samtidskunst» gjerne brukt om all kunst som blir laget i samtiden. Som et kunstfaglig begrep er bruken mer begrenset og tett knyttet til estetiske, sosiale, politiske og teknologiske kjennetegn ved det samtidige.

Faktaboks

Også kjent som

engelsk contemporary art

Samtidskunst holdes gjerne opp som et brudd med eller en motsetning til moderne kunst og modernisme. Slik vil det være en nær forbindelse mellom samtidskunst og postmodernisme i billedkunsten. I denne sammenhengen vil samtidskunst ikke bare referere til en periode i tid – 1960-årene og fram til vår tid – men også til kunstneriske medier og uttrykk man forbinder med postmoderne kunst: konseptkunst og postkonseptualisme, ny mediekunst, installasjonskunst, performance og ulike former for appropriasjon.

Samtidskunst som stil og som periode

skulptur
Kara Walker, A Subtlety, 2014. Skulptur av isopor og sukker.
skulptur
Av /Scanpix.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Slik kan man si at «samtidskunst» både omfatter bestemte kunstneriske stiltrekk og betegner en kunsthistorisk periode. Den postmoderne kunsten kjennetegnes av et mangfold der «alt» ble lov. Figurative malerier fulle av referanser til kunsthistorien kunne eksistere side om side med populærkulturelle uttrykk eller installasjoner som tok i bruk ny teknologi. Samtidskunsten preges på samme måte av en heterogen pluralisme, tilsynelatende uten regler eller noen form for akademisk norm for produksjon eller vurdering.

Problemstilling framfor teknikk

Det forventes likevel at det visuelle uttrykket bæres av en idé eller et konseptuelt innhold mer enn en teknikk eller et håndverk, og at kunsten framstår som bevisst sin samfunnsmessige kontekst. Forenklet kan man si at kunst som behandler sitt gitte materiale mer som en estetisk problemstilling enn som utøvelsen av en ferdighet, lettere kvalifiserer som samtidskunst i kunstfaglige sammenhenger.

Samtidskunsten søker gjerne legitimitet i tilknytningen til andre, samtidige diskurser, for eksempel spørsmål om identitet, utforskning av politiske utopier, teknologiens virkning på individer og samfunn, institusjonskritikk eller postkoloniale perspektiver på verden. Den viser gjerne en medie- og bildekritisk, analytisk orientering der definisjonen av kunst ikke lenger er bestemt av tradisjonelle medier som maleri eller skulptur. Den finnes snarere i kombinasjonen eller forlengelsen av, eller i mellomrommet mellom medier, noe fluxuskunstneren Dick Higgins i 1960-årene begrepsfestet som «intermedia».

Globalisering, teknologi og kunstmarked

Bruce Nauman videoinstallasjon
Nye teknologiske muligheter for billedskaping skaper nye betraktersituasjoner, for eksempel i form av omsluttende videoinstallasjoner som Bruce Naumans Raw Material With Continuous Shift-MMMM fra 1991.
Bruce Nauman videoinstallasjon
Av /Scanpix/REUTERS/Stefano Rellandini.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Det finnes følgelig ingen definisjon på hva samtidskunsten konkret er, eller i hvilken periodisk ramme den opptrer. Alt etter hvem som ser, kan samtidskunst betegne kunst etter 1945 (andre verdenskrigs slutt) like gjerne som etter 1968 (studentopprør og konseptkunstnere som Sol LeWitt og Lawrence Weiners manifestaktige skrifter), 1989 (Berlinmurens fall) eller 2001 («krigen mot terror»).

Flere ser samtidskunsten i sammenheng med globaliseringen fra slutten av 1980-årene. Framveksten av en nyliberalistisk markedsøkonomi, elektronisk informasjonsspredning og digital kultur er faktorer som bidrar til å definere «den samtidige tilstand» i en globalisert verden. Det samtidige blir slik et altomfattende fenomen, noe som ekspanderer overalt og underlegger seg alt, fra den tidligere østblokken til det globale sør. Via internett har informasjonen blitt demokratisert og umiddelbart tilgjengelig. Et ekspansivt kunstmarked har lagt til rette for at kunstverk i stadig større grad blir gjort til gjenstand for økonomisk spekulasjon.

I utstillingssammenhenger gir nye teknologiske muligheter for billedskaping nye betraktersituasjoner, for eksempel i form av omsluttende videoinstallasjoner eller kinolignende filmprojeksjoner i mørklagte rom som langt på vei har erstattet videovisning på små tv-skjermer. Mer eller mindre hybride uttrykksformer som digitalt fotografi og ulike former for datagenererte bilder opptrer side om side med mer tradisjonelle kunstobjekter.

Samtidskunst som institusjon

Museet for samtidskunst ble opprettet i 1988 og åpnet sin første utstilling i 1990, i Norges Banks tidligere bygning på Bankplassen i Oslo sentrum.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

I kunstinstitusjonell sammenheng manifesterer samtidskunsten seg blant annet i etableringen av museer for samtidskunst (contemporary art) heller enn museer for moderne kunst. I Norge ble for eksempel Museet for samtidskunst opprettet i 1988, men man finner museer for samtidskunst fra 1960-årene av, for eksempel Museum of Contemporary Art Chicago, etablert i 1967.

Parallelt ser man introduksjonen av en sterkere, mer fristilt kuratorrolle. Snarere enn den tradisjonelle tilretteleggeren, i form av en mer tilbaketrukket museumsleder eller kunsthistoriker, blir den frie kuratorens agenda og person tilnærmet like sentral som kunstnerne i utstillingssammenheng. Den nye kuratorrollen får vesentlig betydning også for den store tilveksten av internasjonale kunstbiennaler i 1990- og 2000-årene. I hovedsak skjer denne utenfor de etablerte kunstsentra i Europa og USA. De eldre, etablerte mønstringene Veneziabiennalen, biennalen i São Paulo, Whitney-biennalen i New York og documenta vokste ut av modernismen til å bli samlingspunkter for internasjonal samtidskunst. I nyere tid har blant annet Manifesta og biennalene i Istanbul, sørkoreanske Kwangju, franske Lyon og Havanna på Cuba kommet til som sentrale på den internasjonale kunstscenen. I norsk kunstliv er Momentum i Moss, Lofoten internasjonale kunstfestival – LIAF og Bergen Assembly tilsvarende arrangementer.

Likeledes har de mange kommersielle gallerimessene, som Art Basel i Basel (etablert 1970), med søstermesser i Miami og Hongkong; Frieze i London, New York og Los Angeles og FIAC i Paris, vokst fram som knutepunkter for internasjonal samtidskunst. I mindre skala har kunstnerdrevne visningsrom vært viktige for utstillingsvirksomhet, utveksling av informasjon og nettverksbygging kunstnerne imellom. Innen kunsthistoriefaget har man siden 2000 sett en økende interesse for studier av samtidskunst framfor mer tradisjonelle emner på universitetene.

Documenta
Kunstmønstringen documenta, arrangert hvert femte år i den tyske byen Kassel, er blant den internasjonale samtidskunstens toneangivende samlingspunkter.
Documenta
Av /Reuters/NTB.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Historikk

Marcel Duchamps såkalte readymades, fabrikkproduserte bruksgjenstander definert som kunst, åpnet nye muligheter for hva som kunne anses som kunstnerisk og metaforisk materiale. Fountain fra 1917, et urinal stilt opp-ned og signert R. Mutt, er et av Duchamps mest kjente verker.

/KF-arkiv ※.
Lisens: Vernet verk

Samtidskunstens røtter kan spores tilbake til dadaister som Marcel Duchamp og Kurt Schwitters, kunstretninger som fluxus, neo-dada, popkunst og minimalisme, og tidlige konseptuelle kunstnere som Yves Klein og Piero Manzoni. Det disse kunstnerne og kunstretningene har til felles, er et ønske om å utfordre kunstens og kunstverkets status og mening, og å knytte kunsten nærmere hverdagslivet, heller enn å overskride former for representasjon og mediespesifikke konvensjoner slik man så i den modernistisk-abstrakte kunsten. Teknikker og materialer som kollasj og decollage, assemblage og, kanskje framfor alt, readymade-objektet ble de foretrukne uttrykkene for en kunst som ville frigjøre seg fra tradisjonelle forventninger til hva kunst skal være.

Sentrale kunstnere

Rødland foto
Torbjørn Rødland, Bathroom Tiles, fotografi, 2010–2014.
Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design
Rødland foto
© /© Rødland, Torbjørn / BONO.
Lisens: Vernet verk

Å eksemplifisere samtidskunsten ved å trekke fram enkeltkunstnere kan virke som en uoverkommelig oppgave, ettersom dens globale omfang og vekst gjør det vanskelig selv for feltets profesjonelle aktører å holde oversikten. Blant framstående og kjente internasjonale samtidskunstnere siden 1980-årene er tyske Isa Genzken og Gerhard Richter, britiske Tracey Emin og Damien Hirst, franske Pierre Huyghe, thailandske Rirkrit Tiravanija, amerikanske Cindy Sherman, Bruce Nauman og Kara Walker, iranske Shirin Neshat, serbiske Marina Abramović og kinesiske Ai Weiwei. Kunstretninger som 1990-årenes relasjonelle estetikk kan forstås som typisk for samtidskunstens mer sjangerløse virksomhet som søker å frigjøre seg fra tilvirkingen av kunstgjenstander.

I norsk sammenheng er for eksempel 1990-årenes iscenesatte og digitalt bearbeidete fotografi, med utøvere som Torbjørn Rødland og Vibeke Tandberg, 2000-årenes nykonseptualister som Lina Viste Grønli og Matias Faldbakken, film- og installasjonskunsteren Knut Åsdam, skulptøren Snorre Ytterstad og multimediakunstnere som Børre Sæthre, Tori Wrånes og Sandra Mujinga eksempler på det man typisk vil klassifisere som samtidskunst. På 2010-tallet ser man også kunstnere som vender tilbake til mer tradisjonelle teknikker og et ny-modernistisk uttrykk. Materialbehandling og en mer klassisk-moderne formproblematikk danner noe av utgangspunktet for kunstnere som Ann Cathrin November Høibo, Steinar Haga Kristensen og Anders Sletvold Moe.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Alberro, Alexander: Periodising Contemporary Art, FORART 2008
  • Alberro, Alexander og Sabeth Buchmann (red.): Art After Conceptual Art, The MIT Press/Generali Foundation, 2006
  • Amdam, Peter: Hva er samtidskunst er hva er samtidskunst, Kunstkritikk 14.1.2011
  • Ekeberg, Jonas: Postnordisk, Torpedo Press, 2019
  • Aranda, Julieta; Brian Kuan Wood; Anton Vidokle (red.): What is Contemporary Art, e-flux Journal #12, Sternberg Press 2010
  • Grøgaard, Stian: Det vage objektet, Unipax 2001
  • Heinich, Nathalie: Contemporary art as a new paradigm?, Routledge, 2018
  • Osborne, Peter: Contemporary art is post-conceptual art, Fondazione Antonio Ratti, 2010
  • Rorimer, Anne: New Art in the 60s and 70s. Redefining Reality, Thames & Hudson, 2001
  • Rød, Arve: Samtidskunstismen, UKS Forum for samtidskunst #1/2, 2010

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg

Fagansvarlig for Internasjonal samtidskunst

Arve Rød
Høgskolelektor, Kunsthøgskolen i Oslo