sørsamer

Historie har en spesiell rolle i sørsamisk sammenheng. I 1891 framsatte den norske historikeren Yngvar Nielsen (1843–1916) en teori om at samene var nylig innvandra til områdene sør for Frostviken i Sverige og Namdalen i Norge. Til Rørosområdene skulle de først ha kommet på 1700-tallet. Denne teorien kalles framrykkingsteorien, og er i dag tilbakevist. Framrykkingsteorien kom allikevel til å være gjeldende historisk lære fra slutten av 1800-tallet og på hele 1900-tallet. Framrykkingsteorien har hele tiden blitt avvist fra samisk hold og av enkelte forskere.

Framrykkingsteorien ble basert på manglende kilder som kunne dokumentere gammel samisk bosetting. Arkeologisk forskning og samisk kulturminneregistrering har siden 1980-tallet dokumentert det motsatte. Sentrale funn har vært gjort ved Vivallen i Funäsdalen i Sverige og ved Aursjøen i Lesja i Norge. Funnene fra Vivallen viste samiske graver og bosetting datert til mellom 690 og 1320. Funnene fra Aursjøen viste samiske ildsteder datert til vikingetiden (cirka 800–1050).

Sørsamisk kultur er i dag sterkt knytta til reindrifta. Kart over sørsamisk område er ofte basert på kart over reinbeitedistrikter. Reinbeitedistriktene ble til på slutten av 1800-tallet da myndighetene ville begrense reindrifta og da framrykkingsteorien var med på å styre oppfatninga av hva som var samiske områder. Sørsamisk bosetting og sørsamisk kultur har vist stor variasjon og med reindrifta som en sentral kulturbærer.

Reindrifta var fram til myndighetenes reguleringer på 1800-tallet familie- og sïjtebasert, og knytta til tradisjonelle mønster for utnytting av ressursene. Sïjte (flertall sïjth) er betegnelsen på den samfunnsinstitusjonen som på nordsamisk kalles siida. Tradisjonell ressursbruk og sedvane ble gjerne kombinert med offentlig anerkjennelse av rettigheter gjennom systemer med bygsel i Norge og skatteland eller skattefjell i Sverige. Det fantes ulike variasjoner i reindrifta. Fram til statenes reguleringer av reindrifta gjennom grensestengning på slutten av 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet kunne reindrifta i de nordligste delene av sørsamisk område gå fra kyst til kyst ved at sïjth eller familier med sommerbeite i grenseområdene om vinteren flytta mot kysten enten vest- eller østover. Andre variasjoner kunne bety kortere årstidsflyttinger. Samtidig ryddet flere samiske familier gårder på 1800-tallet, for eksempel på Helgeland, i Västerbotten og i Jämtland.

Ved begynnelsen av 1800-tallet var det en samisk bosetting på kysten i sørsamisk område i Norge. I første halvdel av 1800-tallet ble denne delen av den samiske befolkninga assimilert. Fram til slutten av 1800-tallet fantes også en bygdesamisk bosetting. Det vil si samer som bodde ved og i de norske og svenske bygdene, og livnærte seg gjennom ulike næringskombinasjoner som småbruk, håndverk og lønnsarbeid. I Norge var det flere bygdesamiske bosteder rundt Trondheimsfjorden, i Namdalen og på Helgeland. I stor grad ble bygdesamene assimilert på slutten av 1800-tallet og første del av 1900-tallet. Denne variasjonen i sørsamisk bosetting og næringsliv kjennes også fra Sverige. Det var ingen absolutt kulturgrense mellom de ulike tilpasningene. Den sørsamiske skolepolitikeren Sanna Jonassen (1869–1952) kom fra en bygdesamisk familie ved Steinkjer, og gifta seg med en reindriftsame fra Fosen.

Da Norge og Sverige på slutten av 1800-tallet regulerte reindrifta gjennom flere lover og ved innføring av reinbeitedistrikter og lappebyer, vokste også den sørsamiske politiske organiseringa fram. Da hadde også konkurransen med landbruksnæringen tilspisset seg, og begge statene stod for en negativ politikk mot samer. På begynnelsen av 1900-tallet var flere sørsamer aktive i samisk politisk organisering, blant andre Elsa Laula Renberg (1877–1931) og Daniel Mortenson (1860–1924). Daniel Mortenson grunnla i 1910 avisa Waren Sardne som han og senere sønnen Lars Danielsen (1903–1982) var redaktører for. Elsa Laula Renberg var sentral i organiseringa av det første samiske landsmøtet i Trondheim i 1917. Særlig viktig i denne tidlige organiseringa var rettsgrunnlaget og vilkårene for samisk reindrift, men også skolesaken var på dagsorden.

Fordi sørsamene har bodd så spredt, har de vært ekstra hardt utsatt for fornorsking og press utenfra. Reindriftsnæringen har tradisjonelt vært en sammenbindende kulturfaktor, men i dag finnes det også andre institusjoner som tar vare på og utvikler den sørsamiske kulturen. Dette gjelder først og fremst museet Saemien Sijte i Snåsa, språksentre i Snåsa, Røros, Røyrvik og Hattfjelldal i Norge og Gaaltije i Östersund i Sverige.

Sørsamiske språkarbeidere ble i 2022 tildelt Norsk kulturråds ærespris.

• Saemien Sijte
• samer
• sørsamisk