søm (nålearbeid)

Skredder eller herreskredder er et laugshåndverk med røtter tilbake til 1200-tallet. Det omfatter å sy, tilpasse og forme ullstoff med pressing, men ikke tilskjæring, som var et eget fag.

Dameskreddere eller kjole- og draktsyere er håndverkere som arbeider med søm av alle typer dameklær. Faget omfattet både utforming av mønster, klipping, søm og tilpassing til kunden. Som navnet tilsier, omfatter faget både skreddersøm (til damer), altså søm i ullstoffer, og søm i tynnere stoffer til bluser, kjoler med mer.

Sypike, sydame, syersker eller sømmersker er betegnelser på kvinner som utfører søm mot betaling enten fra eget hjem, hos kunden eller i en fabrikk. I motsetning til skreddere har de ikke nødvendigvis hatt fagutdanning.

Bunadskredder eller bunadtilvirker er en skredder med spesialkompetanse på bunad. En bunadskredder går i lære i tillegg til utdannelse i skredderfaget.

Seilmakere syr, vedlikholder og reparerer seil, presenninger og trekk først og fremst til båter.

Salmakere syr, vedlikeholder og reparerer utstyr til kjøretøy og hester som saler, seter, seletøy og deksler, men også presenninger og kalesjer med mer.

Buntmaker en håndverker som sorterer, kutter og syr av skinn og pels. En buntmaker tilbyr også reparasjon og omsøm av eldre pelser samt oppbevaring.

Skomaker er en håndverker som lager og reparerer sko, blant annet ved hjelp av søm.

Innen samisk håndverk går det et skille mellom «myk» duodji, tekstil- og skinnarbeider og hard duodji. I den myke inngår ulike former av søm for kofte, kommager og utstyr til oppbevaring i tekstil og i skinn. Sømarbeidene er ofte rikt dekorert med tinntråd og perler.

Så lenge seil var viktigste fremkomstmiddel, var det å reparere og vedlikeholde seil og annet utstyr om bord viktig for sjømenn. Arbeid med nål og tråd var dermed en del av jobben ombord.

Fram til 1970-tallet var husmor ansett som et yrke. Søm av klær, spesielt barneklær, husholdningstekstiler og reparasjoner var en viktig del av dette. Husmor, eller husøkonom, er også en yrkestittel for kvinner med ansvar for en institusjon, og også på slike er reparasjoner av klær og innredningstekstiler en del av jobben.

Søm var tidligere et sentralt fag i kvinnelig håndarbeid. Opplæring i søm var en del av håndarbeidsfaget, et valgfritt fag for allmueskoler siden 1848, og obligatorisk for byskolene siden 1889. Håndarbeidsfaget var viktig i oppgraderingen av husmødrenes kunnskapsgrunnlag. I andre halvdel av 1800-tallet økte tilbudet av skole- og undervisningsmateriell. Det ble gitt ut flere viktige bøker om håndarbeid som Marie Rosings Haandarbeid som skolefag, veiledning for lærerinder i 1880 og Caroline Halvorsens bøker om håndarbeid, Linsømbok utgitt i flere utgaver fra 1918 til 1921 og ikke minst Haandbog i kvindeligt haandarbeide. Metodisk veiledning ved førsteundervisningen i søm, stopning, lapning, navning og linsømrisdning for barne- og ungdomsskolen, med over 100 tegninger, som ble brukt i skolen i lang tid. Med disse og flere viktige bidrag ble søm som skolefag utstyrt med undervisningsmateriell, pedagogikk og lærebøker og bidro til at svært mange kvinner lærte søm av klær samt reparasjon og dekorasjon. Opplæring i søm var også et viktig innhold i husmorskolene. De mistet sin betydning i tiden etter 1970-tallet.

Forming ble innført i 1960 da fagene håndarbeid, sløyd og tegning ble slått sammen. I 1997 ble det til kunst og håndverk. Ferdigheter i søm ble stadig en mindre viktig del av disse fagene, som la mer vekt på «kreativitet» enn systematisk opplæring. Disse faktorene bidro til sammen til stadig dårligere sømferdigheter i befolkningen. Lengst holdt praksisen med hjemmesøm av barneklær og enklere innredningstekstiler seg.

1980-tallet medførte en raskt vekst i importen av billige klær fra lavkostland. Hjemmesøm ble både umoderne og ulønnsomt, i takt med interessen for globalt markedsførte, masseproduserte, like klær, ofte med lett gjenkjennelige logoer. Klærnes praktiske, tekniske og estetiske verdi ble underordnet markedsføringen av merkevarene. Dette førte til at mengden symaskinforretninger og stoffutvalg sank, sammen med de sømbaserte yrkene og søm som del av husarbeid og husflid. Reparasjon, både kommersiell og i hjemmet, ble ulønnsomt, ettersom ferdigvarene ble stadig billigere (og dårlige). Søm fortsatte å være en hobby blant enkelte for eksempel i form av patchwork eller andre mer spesialiserte teknikker.

Nedgangen i interesse og respekt for søm syntes å ha nådd bunnpunktet for så å være på vei oppover igjen fra rundt 2010. Et konkret tegn på det er for eksempel NRKs satsning på søm, «symesterskapet», første gang sendt i Norge i 2014, etter et britisk konsept fra 2012. Søm hadde da ikke vært gjenstand for oppmerksomhet fra NRK på svært lenge. Et annet tegn er at klær med preg av å være hjemmelaget, unikt eller hjemmesydd blir mer ettertraktet, på samme måte som hjemmelagde strikkeplagg. Tilbudet av kurs, bøker, nettsider, Youtube-videoer og sykontoer i sosiale medier er i rask vekst. Innholdet omfatter både grunnleggende opplæring i søm, men særlig redesign og reparasjon. Innbakt i denne nye interessen for søm er en kritikk av den lave verdien tekstiler og søm har i masseprodusert mote. Det hjemmelagde fremstår som et alternativ til overforbruk og materielle uvesentligheter, en motkultur. Flere lokale muligheter for å låne utstyr og sy sammen har vokst frem som en del av en ny delingsøkonomi.

Forbruksforskningsinstituttet SIFO spurte et representativt utvalg av den norske befolkningen om flere former for søm i 2011 og 2017. Det ble spurt om respondentene hadde drevet med en rekke ulike former for søm det siste året. Antallet som hadde sydd i en knapp, hadde gått ned fra 64 prosent i 2011 til 51 prosent i 2017, og færre hadde også sydd igjen en ødelagt søm, 52 prosent i 2011 mot 41 prosent i 2017. Stopping hadde gått ned fra 34 prosent til 25 prosent. Reparasjonen viste altså en nedgang. Det å sy klær selv var derimot litt vanligere. Å sy klær av nytt stoff hadde 5 prosent gjort i 2011 og 8 prosent i 2017. Det å sy nye klær av eldre plagg gikk tilsvarende opp fra 9 til 11 prosent.

Det er store kjønnsforskjeller. I 2017 var det 36 prosent av menn og 69 prosent av kvinner som hadde sydd i en knapp. De tilsvarende tallene for å sy noe nytt var 1 prosent av menn og 10 prosent av kvinner. Interessen for å sy klær, enten av nytt stoff eller gamle klær, var større blant yngre kvinner enn eldre. Det siste kan sees som en indikasjon på at nedgangen i interessen for søm har snudd.