romersk mytologi

Den mytiske figuren Aeneas ble av romerne betraktet som deres stamfar. Det poetiske verket Æneiden, forfattet av dikteren Vergil i 29-19 fvt. var et forsøk på å skape et romersk nasjonalepos med Odysséen som forbilde, men ble skapt forholdsvis sent.

Kjernen av fortellingen er at Aeneas, en av heltene fra trojanerkrigen, som den eneste av trojanerne klarer å flykte fra det brennende Troja med sin gamle far Anchises og sønnen Ascanius. Etter en lang og strabasiøs reise mot vest stanser de hos dronningen av Karthago, Dido, som forelsker seg i Aeneas. Men han drives av sin pliktfølelse mot gudene og forlater Dido. Dette dramatiske valget var mytens forklaring på det evige fiendskapet mellom romerne og karthagerne.

Dido utgjør imidlertid ikke den eneste utfordringen Aeneas må hanskes med på sin vei til Roma. I likhet med den greske mytiske helten Odyssevs må han begi seg ned til dødsriket der han får det fremtidige Romas storhet åpenbaret for seg. Efter at først ha måttet kjempe mot den latinske kongen Turnus og beseire ham får til sist Aeneas og trojanerne slå seg ned i Latium, som blir deres nye hjemland. Aeneas gifter seg med Lavinia, datteren til den latinske kongen Latinus.

Sønnen til Aeneas, Ascanius, grunnla byen Alba Longa. Mange generasjoner senere regjerte en etterkommer av Aeneas der, kong Numitor. Broren hans, Amulius, styrtet ham og tok tronen, men følte ikke at makten dermed var sikret. Han fryktet at Numitors datter, Rhea Silvia, skulle få etterkommere som ville gjøre krav på tronen. Han utpekte henne derfor til vestalinne, hvilket innebar at hun måtte leve i sølibat som et medlem av en religiøs orden dedikert til gudinnen Vesta. På den måten ville hun ikke ha lov til å få barn. Men gudene ville det annerledes, og krigsguden Mars gjorde henne gravid. Hun fødte tvillingene Romulus og Remus, som fikk en sentral plass i romernes opprinnelsessagn.

Da Amulius oppdaget at tvillingene hadde blitt født satte han dem i en kurv som han sendte ut på elven Tiberen. Der skulle de etter hans plan drukne og forsvinne, men skjebnen hadde andre planer. Tvillingene ble ifølge myten funnet av en ulvinne som diet dem, tok seg av dem i en grotte, Lupercal, ved foten av Palatinen. Senere ble de tatt hånd om av hyrden Faustulus, som oppdro dem i sitt hjem. Da de ble voksne gikk de til krig mot Amulius, fordrev ham og gjeninnsatte sin morfar Numitor som konge over Alba Longa. Deretter ville de grunnlegge en by på det stedet der de hadde blitt reddet av ulvinnen, men de var uenige om nøyaktig hvor den skulle ligge. De ble enige om at den som fikk det beste varslet fra gudene skulle grunnlegge byen. Remus så først seks gribber, men Romulus så litt senere dobbelt så mange. Hvilket av disse varslene var det beste? Det første, eller det som hadde flest fugler? Konflikten utviklet seg til en kamp, ikke bare mellom brødrene, men også mellom deres tilhengere. Utfallet var at Remus ble drept, og dermed var det Romulus som fikk grunnlegge byen på Palatinen.

Ifølge en annen, mer kjent, versjon av sagnet skal Remus ha hoppet over grensemarkeringen Romulus hadde dratt rundt sin by, hvorpå Romulus drepte broren og ytret: 'Slik vil det gå enhver som prøver å krysse mine murer'.

Byen fikk navnet Roma etter sin grunnlegger. Ifølge myten grunnla Romulus flere av romernes institusjoner, og ble til slutt tatt opp til himmelen av gudene.

Det tidligste Roma var ifølge myten bebodd av bare menn, for stedet hadde opprinnelig vært et asyl for forbrytere. Romerne trengte kvinner for at byen skulle kunne vokse og leve videre. De inviterte derfor nabofolket, sabinerne, til fest, tilsynelatende som en vennskapelig gest. Men festen var en del av en utspekulert plan. Da festen var i full gang bortførte romerne de sabinske kvinnene for å ta dem til koner. Denne hendelsen har blitt kjent som sabinerinnerovet. Med tiden skal sabinerinnene ha akseptert sin skjebne og blitt gode romerske koner og mødre. De sabinske mennene søkte imidlertid hevn, og startet et krigstokt mot Roma, for å ta tilbake sine døtre og søstre. Med hjelp av Tarpeia, som forrådte romerne, klarte sabinerne å innta Kapitol, Romas akropol, og gikk til angrep mot romerne. Sabinerinnene klarte ikke se på at deres menn og fedre drepte hverandre, og gikk imellom og bønnfalt dem om å slutte fred. Romerne og sabinerne kom til enighet, og sabinerne som bodde på Quirinalen ble borgere av Roma.

Romeren Gnaeus Marcius beseiret ifølge myten den volskiske byen Corioli, fikk tilnavnet Coriolanus og ble hyllet som Romas store helt. Han var patrisier, og på grunn av konflikten mellom patrisierne og plebeierne ble han senere landsforvist fra Roma. Den store patrioten følte seg så ærekrenket at han dro til volskerne som han hadde oppnådd sin legendariske status for å beseire. Han ba dem om å støtte hans kamp mot sitt eget folk, romerne. Sammen med volskeren Attius Tullius dannet han en hær og beleiret Roma. Fortvilet over sønnens og brorens forræderi dro hans mor og søster sammen med en mengde romerske kvinner til volskernes leir utenfor byen, for å møte Coriolanus og spørre ham hvordan han kunne handle slik mot sitt folk og sin familie. Da Coriolanus fikk se moren og søsteren blant kvinnene ble han overveldet av kjærlighet til dem og kastet seg i favnen på moren sin. Men hun anklaget ham for hans handlinger, og spurte om hun hadde kommet til sin sønn eller en fiende. Da brøt Coriolanus sammen, omfavnet moren og søsteren, og dro bort med hæren for å aldri å komme tilbake.

Fortellingen om Coriolanus er et typisk eksempel på en romersk myte, som skildrer den sterke patriotismen og kjærligheten romerne følte til fedrelandet, byen og familien. Coriolanus er en romersk helt som i utgangspunktet elsker sitt fedreland så høyt at alt rakner når han føler seg sveket av sine landsmenn. Hans sterke kjærlighet går over til hat, og han blir en forræder. Hans skjebne ble skildret av William Shakespeare (1564–1616) i en berømt tragedie som er oppkalt etter ham.

En annen berømt romersk patriotisk myte handler om Horatierne. Den tredje kongen av Roma, Tullus Hostilius kom i krig med den nært beslektede nabobyen Alba Longa. Da hærene stod mot hverandre ble det foreslått at de i stedet for å tape mange menneskeliv skulle man avgjøre krigen gjennom tvekamp. Det var ett par med tre brødre på hver side, som var på samme alder og like sterke. Det ble besluttet at de skulle kjempe mot hverandre. De romerske brødrene var Horatiere, og de fra Alba var Curatiere. To av Horatierne ble drept, men den siste av dem klarte å beseire Curatierne med en kombinasjon av list og styrke. Horatierne hadde en søster som var forlovet med en av Curatierne. Da hun så sin elskede falle død om løste hun opp håret sitt som et tegn på sorg. Dette gjorde den gjenlevende broren så rasende at han gjennomboret henne med sitt sverd og sa: «Dra dit din forlovede er, du som har glemt dine to døde brødre og den som ennå er i live.» Romerne ble sjokkert over søstermordet, og Horatius ble stilt for retten. Hans tapperhet talte for ham, men han ble dømt til døden. Da sto hans far frem og ba om nåde. Han sa at hvis denne sønnen også skulle dø, så ville han miste alle sine barn. Han sa også at ingen var så ærerik som denne sønnen, som var Romas redningsmann. Det romerske folk kunde ikke stå imot en fars tårer i frykten for å miste en så tapper sønn, og frifant Horatius. Myten illustrerer at romerne mente at hensynet til individet måtte vike for kollektivet, staten.

Myten om den romerske borgeren Mucius Scaevola har en historisk innramning som skulle illustrere hvor lojale romerne var mot staten, og at de var beredte til å ofre alt for den: Den etruskiske kongen Lars Porsenna beleirer Roma i byens tidlige historie, og Mucius Scaevola blir tatt til fange når han prøver å liste seg inn i etruskernes leir for å myrde Porsenna. Han blir ført til kongen og hevder at det finnes ytterligere 300 romerske borgere som er klare til å gjøre det samme hvis han mislyktes. Scaevola holdt så hånden sin over en offerild og gjorde ikke en mine da den ble brent, og ytret derpå: «Så lite bryr vi romere oss om våre kropper i vår jakt på udødelig ære». Porsenna skal ha blitt så imponert at han slapp Scaevola fri og deretter sluttet fred med Roma, for han innså at det ville være umulig å beseire et folk med en slik dødsforakt og lojalitet til staten.

Lucretia, den dydige konen til romeren Tarquinius Collatinus, er en av de mest berømte kvinnene fra den romerske mytologien. Under et gjestebud trengte sønnen til den romerske kongen Tarquinius Superbus, Sextus Tarquinius, seg inn i Lucretias sengkammer og voldtok henne brutalt. Lucretia sendte bud på sin mann om at en forferdelig ulykke hadde hendt. Hun forklarte ham at hun selv ikke hadde begått helligbrøde, men at hennes kropp var blitt skjendet. Deretter stakk hun en dolk i hjertet og døde umiddelbart. Hennes lik ble båret ned på Forum, torgplassen i Roma, og stilt opp fremfor folket, som ble rasende over forbrytelsen. Det var enighet om at ingen fra Tarquiniernes kongeslekt fortjente å styre Roma. Under ledelse av Marcus Junius Brutus fordrev folket Tarquinius Superbus og hans familie fra byen, og grunnla den romerske republikken.

Denne fortellingens moral er at det romerske kongedømmet var depravert og brutalt, i kontrast til 'den gode' republikken. Lucretia var personifikasjonen på den perfekte romerske kvinnen, og et ærbart ideal.

En av de mest berømte romerske mytene handler om de sibyllinske bøkene, en samling av orakl-utsagn fra Sør-Italia. Ifølge legenden skal sibyllen fra Cumae, en mytisk seerske, ha kommet til den siste romerske kongen Tarquinius Superbus, og tilbudt ham ni bøker for et høyt beløp av penger. Kongen ble opprørt over det høye beløpet og nektet å kjøpe dem. Da kastet sibyllen tre av bøkene på ilden og tilbød ham de seks som var igjen for samme pris. Kongen syntes dette var en enda mer absurd pris og nektet igjen å kjøpe. Da kastet sibyllen tre bøker til på ilden, og tilbød de tre siste for samme pris. Denne gang ble kongen betenkt, og aksepterte prisen. De sibyllinske bøkene ble senere konsultert av augurene da det oppstod situasjoner som var spesielt viktige eller kritiske for den romerske staten.