riksmarskalk

Fra omkring år 1200 hadde Danmark (og fra 1397 også Norge og Sverige) en marsk som bestyrer for kongens hester og staller og etter hvert øverste leder for rikets krigsmakt. Mot slutten av middelalderen fikk han tittelen riksmarsk og var en av kongens nærmeste embetsmenn. Embetet ble opphevet ved innføringen av eneveldet i Danmark-Norge i 1660 og forsvant i Sverige i 1676.

I England ble embetet som marskalk innført av de første normanniske kongene på slutten av 1000-tallet, og innehaverne hadde ansvaret for kongens hester og staller. I perioden fra 1130 til 1235 gikk embetet som Earl Marshal i arv i adelsslekten Marshal, og har deretter, med korte avbrudd (1306–1386, 1476–1509, 1547–1553, 1572–1622 og 1662–1672), vært arvelig i adelsslekten Howard.

Siden 1673 har embetet vært det lavest rangerte (men det eneste arvelige) av de åtte riksembetene i det nåværende Storbritannia. Blant oppgavene hører å fungere som seremonimester ved åpningen av de årlige parlamentssesjonene samt kongelige kroninger og begravelser, og han er også øverste sjef for de heraldiske myndighetene i riket.

I 1938 innførte diktatoren Benito Mussolini titulærembetet som første riksmarskalk (italiensk Primo maresciallo dell'Impero) og utnevnte seg selv og kong Viktor Emanuel 3. til innehavere av tittelen. Den ble opphevet ved Italias overgang til republikk i 1946.

I Sverige er tittelen marsk kjent siden 1268, og i 1435 utnevnte kong Erik av Pommern den første riksmarsk, adelsmannen og senere konge Karl Knutsson Bonde. Etter at Sverige trådte ut av den skandinaviske Kalmarunionen i 1523, ble embetet fremdeles besatt, men mistet etter hvert sin militære tilknytning og ble et rent hoffembete. Fra 1634 til 1680 var innehaverne av embetet som riksmarsk sjef for krigskollegiet (datidens forsvarsdepartement) og øverste operative sjef for krigsmakten, med sete i riksrådet og den nest høyest rangerte av «de fem høye riksembeter».

I 1607 ble det dessuten opprettet et embete som riksmarskalk, som også var medlem av riksrådet, men med lavere rang enn «de fem». I praksis utviklet dette embetet seg til å bli sjef for kongens hoff, med særlig ansvar for kongehusets kontakt med regjeringen og Riksdagen. Fram til 1936 var alle svenske riksmarskalker medlemmer av høyadelsslekter.

Tittelen må ikke forveksles med lantmarskalk, som i perioden 1627–1866 var betegnelsen for den adelsmannen som ledet forhandlingene i adelsstandens møter under stenderriksdagene, og var talsperson for denne standen ved henvendelser til og fra monarken.

I 1940 utnevnte den tyske føreren Adolf Hitler sin nære venn og medarbeider i nazipartiet NSDAP siden starten, krigsflygeren og sjef for Luftwaffe Hermann Göring, til riksmarskalk (Reichsmarschall). Det var en ren ærestittel, som ikke hadde noe praktisk betydning, og den forsvant med regimets fall i 1945.