riksbyer

Riksbyer var i Det tysk-romerske riket inntil 1806 de tyske kjøpstedene som var riksumiddelbare, det vil si at de sto direkte under keiseren.

Opprinnelig skilte man mellom riksbyer og frie byer, der de sistnevnte formelt stod i vasallforhold til en av rikets geistlige fyrster. Men fra 1400-tallet falt dette skillet bort, og det ble vanlig å bruke betegnelsen frie riksbyer. Mot slutten av middelalderen kan så mange som 200 av rikets totalt omkring 1000 byer med kjøpstadsprivilegier ha hatt status som riksbyer, men i riksmatrikkelen fra 1521, som anga hvor mange soldater og hvor stor krigskasse hver vasall skulle bidra med dersom riksdagen erklærte krig, inneholdt listen 85 byer. Ved den siste keiserens tronbestigelse i 1792 var dette antallet redusert til 50 (eller 51).

Riksbyene hadde utstrakt selvstyre og automatisk sete i riksdagen. Her opptrådte de fra 1489 som en egen riksstand, men allerede tidligere hadde grupper av byer som lå geografisk nær hverandre eller hvis styrende klasser hadde likeartede økonomiske interesser, organisert seg i egne allianser, som handelsforbundet Hansaen (1367–1669) og «tistadsforbundet» i Alsace (1354–1679). Fra 1500-tallet var riksbyenes representanter i riksdagen inndelt i to grupper eller «benker», den rhinlandske og den schwabiske; av disse var den sistnevnte den tallrikeste, med 37 medlemsbyer (de fleste av dem relativt små) omkring år 1800, mens den rhinlandske benken hadde 14 medlemsbyer, blant dem de gamle hansabyene Bremen, Hamburg og Lübeck og historisk viktige byer som Aachen, Frankfurt am Main og Worms.

Etter trettiårskrigen på 1600-tallet ble en rekke riksbyer avstått til henholdsvis Frankrike, Nederland og det nåværende Sveits, og de mistet dermed sin status som riksbestanddeler. I 1803 besluttet riksdagen å legge de fleste gjenværende riksbyene inn under de lokale fyrstene – de ble mediatisert og falt dermed også ut av riksdagen, men noen av de største fikk beholde sin selvstendige status også etter oppryddingen i kjølvannet av Napoleons nederlag i 1814. Hamburg og Bremen hadde blant annet egne diplomatiske utsendinger til mange andre stater frem til Tysklands samling i 1871.