Demokrit og Protagoras
Protagoras er kanskje mest kjent for den såkalte «homomensura-setningen» der han tar til orde for et relativistisk grunnsyn. Her er han avbildet med å knytte sammen kvister som et bilde på at man er sterkere sammen, mens Demokrit hilser ham som en filosof.

Relativisme betegner en rekke ulike posisjoner i erkjennelsesteori og filosofi, som har det til felles at de betrakter noe som gyldig, riktig eller sant kun relativt til et perspektiv eller et rammeverk. En teori kalles derfor gjerne relativistisk når den hevder at noe eksisterer, har visse egenskaper, eller er sant, riktig eller gyldig kun i forhold til et gitt perspektiv. En slik teori anerkjenner ikke at sant, riktig eller gyldig eksisterer som absolutte.

Faktaboks

Uttale
relativˈisme
Også kjent som
(av relativ og -isme)

Eksempelvis er kunnskapsrelativisme en posisjon som antar at kunnskap kun eksisterer relativt til noen historisk eller kulturelt betingede standarder, mens etisk relativisme hevder at etisk rett og galt kun gis relativt til ens egen kultur eller historiske kontekst.

Ifølge en relativist vil gjerne det som betegnes som sant eller riktig kun gjelde innenfor egen kulturelle eller historiske kontekst. Det som er rett for oss trenger derfor ikke å være universelt riktig eller gjelder for andre. Det motsatte er absoluttisme eller objektivisme.

Historisk

Friedrich Nietzsche
Nietzsche er av de mest kjente filosofene som tar kraftfullt til orde for ulike former for persketivisme og relativisme, både når det gjelder sannhet, kunnskap og etikk.
Av .

Vi finner relativistiske posisjoner allerede i antikkens filosofi. Nærmere bestemt forsvarte flere av de greske sofistene ulike varianter av relativisme. Sofisten Protagoras formulerte eksempelvis den kjente homomensura-setningen: «Mennesket er alle tings målestokk.»

Blant senere typiske relativister finner vi filosofer som Friedrich Nietzsche, Thomas S. Kuhn og de såkalte postmodernistene.

Termen relativist brukes tidvis nedsettende, men de fleste filosofer vil i dag innrømme riktigheten av en viss relativisme: for eksempel om estetisk smak eller etikette-regler, samt for ulike juridiske eller politiske forhold.

Former for relativisme

Det finnes en rekke former for relativisme, som ikke alltid blir holdt skarpt atskilt fra hverandre.

Den erkjennelsesteoretiske relativismen (også kalt kunnskapsrelativisme eller epistemisk relativisme) dreier seg om kunnskap, sannhet og begrunnelse. Den hevder at våre oppfatninger eller vurderinger alltid er sanne eller usanne, riktig eller gale, kunnskap eller uvitenhet, kun i forhold til noe. Det hevdes gjerne i samme åndedrag at erkjennelsen er relativ til subjektet og dets fysiske, psykiske og kulturelle eller sosiale betingelser.

Den historiske relativismen er gjerne forbundet med den erkjennelsesteoretiske og hevder at de oppfatningene som det enkelte individ har, må forstås i lys av individets historiske situasjon. Dette gjelder også alle de mer generelle teoriene som disse individene utformer. Ofte sees dette synet på som en variant av kulturrelativisme, der man legger vekt på den historisk-kulturelle betingningen av subjektet.

Den metodologiske relativismen hevder ikke nødvendigvis at det ikke er noe objektivt sant eller usant svar, men at det ikke finnes noen metode for å avgjøre hvem som har rett hvis to aktører er uenige om et spørsmål. Beslektet med denne har vi også en form for metodisk relativisme, der et relativistisk perspektiv brukes som metode for å forstå andre. Særlig er denne metoden tatt i bruk innen sosialantropologiske studier av andre kulturer. Man hevder ikke da at det ikke finnes noe rett og galt, sant eller usant, uavhengig av kultur, men at den beste måten å forstå en annen kultur på er ved å legge slike betraktninger til side for heller å forstå den fremmede kulturen på dets egne betingelser.

Den etiske relativismen hevder at hva som er riktig eller godt er relativt til de enkelte individer, grupper eller kulturer.

Kulturrelativisme

Bernard Williams
Bernard Williams er en moderne filosof som inspirert av blant annet Nietzsche har tatt til orde for en dydsetisk variant av kulturrelativisme om både etikk og sannhet.
Bernard Williams
Av /Hulton Archive/Getty.

Den kulturrelativistiske formen for relativisme er den som blir oftest forsvart. Ifølge kulturrelativismen er det nettopp kulturen som bestemmer de rådende standardene og som derfor avgjør hva som er kunnskap, sannhet eller etisk rett/galt innen en bestemt kultur.

Det siste poenget understreker relativismens radikale aksept for andre kulturer. På mange måter har den moderne relativismen vokst ut av postkoloniale trender som fulgte den vestlige avkolonialiseringen av ikke-vestlige nasjoner og land. Under den vestlige imperialismen var både etikk og vitenskap viktige elementer for å understreke vestlig overlegenhet over den øvrige verden. Vestlig overlegenhet både i forhold til vitenskap og etikk fungerte her som ytterligere legitimering av politisk dominans og undertrykkelse.

I kjølvannet av imperialismen var det derfor mange som hevdet at både vitenskap og etikk måtte fire på sine imperialistiske tendenser. På samme måte som vi skal ha respekt for andre land og kulturers rett til politisk selvbestemmelse og til å definere sine egne lover, ble det hevdet at de også hadde en likeverdig rett til å definere sin egen etikk, kunnskap, sannhet og standarder om kunnskap.

Vi kan med andre ord ikke presse vår etikk eller vitenskap på andre land ved å hevde at den er riktig rent objektivt sett og uavhengig av kulturell kontekst. Relativismen kan derfor utgjøre et forsvar for toleranse, siden den slår fast at hverken kunnskap eller etikk eksisterer uavhengig av en gitt kulturs historisk betingede standarder

En vanlig utfordring for denne posisjonen er å bestemme nærmere hva som skal regne som en kultur: er det nasjonen, sivilisasjonen, staten, den religiøse tilhørigheten, kulturell eller sosial gruppe, økonomisk klasse som har hevd på å representere ens kultur? Det er videre vrient å avgjøre hvordan en slik kultur bestemmer eller samler seg om visse standarder, siden det for de aller fleste grupper hersker stor uenighet og splid innad.

I vår multikulturelle verden er dessuten mange individer medlemmer av flere ulike grupper og kulturer på en gang og for en kulturrelativist er det vanskelig å avgjøre hvilken kultur som bestemmer de relevante standardene i et gitt tilfelle.

Subjektivisme

Subjektivismen unngår en del av disse problemene ved å hevde at det utelukkende er individets egne aksepterte standarder som gjelder. Posisjonen er følgelig radikalt atomistisk i den forstand at min sannhet eller min etikk ikke på noen måte trenger å gjelde for andre med mindre vi skulle finne på å ha samme standarder.

Et problem ved en slik posisjon er at individet aldri kan ta feil så sant det bedømmer ting og fenomener i tråd med egne standarder. Det følger også at uenighet om et fenomen mellom to individer ikke trenger å få følger for noen av dem, siden begge kan tviholde på sine egne standarder og trenger ikke på noen måte å ta inn over seg andres innsikt.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg