Anleggsslusken eller rallaren var en ufaglært mann på en lite stedbunden, midlertidig arbeidsplass. Fordi arbeidet som skulle utføres ikke krevde fagutdanning, var det ofte mange om beinet på samme sted. Arbeiderne sto i hard konkurranse med hverandre, og arbeidsgiverne brukte konkurransen for å presse lønningene nedover.
Et typisk trekk ved rallarene var deres radikalisme. De sto ikke med lua – eller snarere den typiske rallarhatten – i hånda, slik som for eksempel arbeidere med familier på stabile, stedbundne arbeidsplasser gjorde. Når det oppsto uenighet eller misnøye, pakket de sakene sine og takket for seg. Som unge, enslige, sterke og uvørne karer satset de på at det var liknende arbeid å få et annet sted.
Rallarene bygde først midlertidige arbeids- og bosteder med boligbrakker og verksteder, deretter gikk de i gang med å bygge for eksempel kraftstasjoner og samferdselsårer.
Det var mange ulike typer håndarbeid på arbeidsplassene, men mange rallarer var fjellsprengere. Rallarene arbeidet med enkle boremaskiner, hakke, spade og trillebår. Sjøl etter en viss maskinisering utover på 1900-tallet, forble arbeidet fysisk tungt og risikofylt. Lovverket ga ikke arbeiderne noe vern, og den enkelte var i stor grad ansvarlig for sin egen sikkerhet og helse.
Arbeiderne bodde tett sammen under svært enkle forhold. Arbeids- og leveforholdene på anlegget ga arbeiderne et kulturelt særpreg og fikk dem til å utvikle en særegen identitet og fellesskap, med vekt på solidaritet, ærlighet og raushet. Arbeiderne samlet inn penger til kolleger som ble skadet og til omkomne kollegers familie. Anleggskarene sto sammen mot ledelsen når det gjaldt overtid og lønnsdumping. Rallarer som brøt med felles normer for likhet, kunne bli utestengt fra arbeiderkollektivet.
For rallaren var det viktig å framstå som et «skikkelig mannfolk». Det hørte med at en tok noen sjanser i det farlige arbeidet, bagatelliserte smerter, fysisk utmattelse, «umandige følelser» og kunne «slenge med leppa». Lokalsamfunnene, hvor rallarene bodde så lenge anleggsarbeidet foregikk, var ofte skeptiske til de omflakkende, barske mennene. Skepsisen kunne ofte overkommes når menneskene ble bedre kjent med hverandre.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.