Rabbinsk jødedom er betegnelsen på den jødedommen som fikk sin form i århundrene etter at tempelet i Jerusalem ble brent av romerne i år 70 evt., og jødene mistet sitt religiøse og kulturelle sentrum. Det var de tidlige rabbinerne som ledet arbeidet med å tilpasse og utvikle lover, bønner og ritualer slik at det skulle være mulig å leve et hellig jødisk liv, overalt og til alle tider, også uten tempel og eget land. Det ble deres form for jødedom som etter hvert fikk størst gjennomslagskraft i hele den jødiske verden.
Faktaboks
- Også kjent som
-
rabbinisme
Rabbinerne baserte seg både på tekstene som senere ble en del av Tanakh (Det gamle testamente), men også på tidligere og samtidige rabbineres tolkninger. De fulgte en tradisjon som kan føres langt tilbake i tid. Allerede i århundret før vår tidsregnings begynnelse oppsto det akademier, jeshivaer, der lærde fariseere studerte Toraen og tolkningstradisjonen (halakha).
Utviklingen av rabbinernes jødedom fortsatte, i århundre etter århundre, og fortsetter også i våre dager. Ortodoks jødedom er en direkte arvtager av denne tradisjonen, men også de andre store retningene innen dagens jødedom springer ut av dette felles grunnlaget.
Siden jøder har levd i kontakt med mange forskjellige kulturer, og i mange forskjellige land, har det alltid vært ulike oppfatninger om mange sentrale spørsmål. Rabbinerne utformet aldri faste dogmer. Den rabbinske jødedommen kjennetegnes gjennom den åpne debatten om ideer, trosforestillinger, lover og forpliktelser. Slik er det også i dag.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.