Røntgendiffraksjon er spredning av røntgenstråler på en slik måte at intensiteten av den spredte strålingen varierer med retningen. Dette skjer på grunn av interferenseffekter.
røntgenstrålediffraksjon
Røntgendiffraksjon oppstår når strålingen går gjennom åpninger (spalter, hull) eller treffer hindringer av samme størrelse som strålingens bølgelengde, spesielt når den treffer en rekke hindringer eller åpninger som er ordnet regelmessig i gitter, slik at bidrag fra forskjellige gitterpunkter kan forsterke hverandre.
Røntgenstråling er en form for elektromagnetisk stråling og kan beskrives matematisk som en bølge. Når røntgenstrålingen blir spredt av de regelmessig ordnede hindringene eller åpningene, vil de tilhørende elektromagnetiske bølgene interferere med hverandre. Denne interferensen er konstruktiv i noen retninger og destruktiv i andre retninger, avhengig blant annet av geometrien til gitteret.
Fenomenet ble først påvist av de tyske fysikerne Bernhard Walter og Robert W. Pohl i 1909 ved stråling som gikk gjennom en smal spalte. Max von Laue påviste i 1912 diffraksjon ved stråling som hadde gått gjennom krystaller, og William L. Bragg viste samme år at man på grunn av diffraksjon får sterk refleksjon i bestemte retninger når røntgenstråling treffer.
Se også røntgendiffraktometer og røntgenkrystallografi.
Røntgendiffraksjon har vært den grunnleggende metoden for undersøkelser av krystallstrukturer, bestemmelse av elektronfordeling i krystaller, identifikasjon av krystallinske faser, bestemmelse av spenninger i krystaller og feil i gitterstrukturen. Også ikke-krystallinske faste stoffer, væsker og gasser undersøkes ved røntgendiffraksjon for å få opplysninger om for eksempel strukturen av de enkelte molekyler og elektronfordelingen.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.