punktskrift

Opprinnelig besto punktskriften av seks punkt. I dag har vi to varianter av punktskriftsystemet: den opprinnelige sekspunkts punktskriften, og åttepunkts punktskrift. Åttepunkts punktskrift kalles også datapunkt.

Siden punktskrift både har en annen utforming og tar større plass enn visuell skrift, må trykking av punktskrift gjøres med spesialutstyr og programvare for konvertering fra visuell skrift til punktskrift. Disse tekniske begrensningene har i sin tur ført til at man i Norge har opprettet egne instanser og særordninger for mangfoldiggjøring av materiale i punktskrift.

Den viktigste aktøren for spredning av punktskriftmateriale i Norge i dag er Biblioteket for tilrettelagt litteratur (Tibi). Tibi er en del av Nasjonalbiblioteket, og har som en del av sitt mandat å gjøre bøker, tidsskrift og lignende tilgjengelige i punktskrift. I tillegg trykkes og spres det også punktskriftmateriale fra Norges Blindeforbunds trykkeri.

På samme måte som trykking av punktskrift krever tilpassinger og spesialutstyr, må det også brukes spesialpapir som er tykkere enn vanlig skrivepapir.

Både papirtykkelsen og det faktum at punktskrift krever mer papir enn visuell skrift, fører til at sendinger med punktskrift kan bli store og tunge. For å kompensere for ulempene dette medfører, er det portofritak for sending av punktskrift. Internasjonalt har denne ordningen sine røtter tilbake til 1888. Da fikk blinde internasjonalt delvis portofritak for sending av punktskrift. Verdenspostforeningen klassifiserte da sendinger med punktskrift som korsbåndpost, noe som ga sendingene lavere porto.

I Norge fikk Norges Blindeforbund gjennomslag for delvis portofritak for sending av punktskrift fra 1913. I realiteten var portoen så lav at det var et fritak. Fra 1955 ble det imidlertid ved kongelig resolusjon innført fullt portofritak for sending av punktskrift både innenlands og til utlandet. Resolusjonen kom fordi Norge var forpliktet til å innføre portofritak gjennom sitt medlemskap i Verdenspostforeningen, som da hadde innført fullt portofritak for punktskrift.

I Norge har Offentlig utvalg for punktskrift (OUP) ansvaret for å utforme norske punktskriftstandarder på alle områder. OUP arbeider også for å gjøre punktskriften allment kjent, og utvalget representerer Norge internasjonalt i spørsmål relatert til punktskrift. Utvalgets øverste myndighet er Kultur- og likestillingsdepartementet.

I tillegg til at punktskrift er et plasskrevende skriftsystem, tok det også lengre tid å skrive punktskrift enn annen skrift før skrivemaskinene kom i bruk.

Det ble derfor utviklet ulike former for forkortelser for skriving og lesing i punkt. Disse forkortelsessystemene kalles kortskrift. De forskjellige språkene har sine egne kortskriftsystem.

I Norge er det imidlertid mest vanlig å skrive og lese fullskrift. Kortskrift har blitt stadig mindre brukt fra rundt 1980 og frem til i dag. Nesten ingen bøker eller andre publikasjoner trykkes i kortskrift.

I enkelte land, som Tyskland og England, er situasjonen annerledes. Der brukes kortskrift aktivt.

Ønsket om å utvikle skrift som også kunne sette blinde i stand til å skrive og lese henger sammen med opplysningstidens ideal om at alle skulle ha mulighet til å tilegne seg kunnskap for slik å bli fullverdige borgere, sammen med den stadig økende skriftligheten i alt samfunnsliv som fant sted i denne perioden.

Den franske professoren Valentin Haüy (1745–1822) var den første vi kjenner til som begynte å utvikle taktil skrift for undervisning av blinde. Han benyttet opphøyde latinske bokstaver i undervisningen. Haüy ble den første bestyreren på instituttet for blinde i Paris.

Også andre eksperimenterte med ulike former for taktil gjengivelse av latinske bokstaver. Alle disse forsøkene hadde imidlertid det til felles at de var plasskrevende, og lite anvendelige. Spesielt var det vanskelig å skrive. Derfor ble franske Louis Brailles punktskriftsystem en revolusjonerende nyvinning. Skriftsystemet lot seg både lese og skrive, og det var mindre plasskrevende.

Louis Braille ble blind i ung alder. Han gikk på blindeinstituttet i Paris, der han også etter hvert ble lærer. Braille utviklet sin sekspunktskrift fra et militært taktilt skriftsystem. I utgangspunktet besto dette systemet av tolv punkt. Louis Braille forenklet systemet ned til de seks punktene i dagens punktskrift.

Brailles skriftsystem ble lansert i 1825. I tiårene etter lanseringen ble også flere andre konkurrerende varianter av taktile skriftsystem lansert og tatt i bruk. Etter hvert ble imidlertid «det franske systemet» i hovedtrekk anerkjent som det beste taktile skriftsystemet, og i perioden fra introduksjonen og fram mot rundt 1900 ble Brailles skriftsystem anerkjent verden over som det offisielle systemet for formidling av alt skriftlig materiale blant blinde.

Seende pedagoger var viktige i denne utviklingen. I sentrale land for etableringen av punktskrift var det likevel blinde selv som avgjorde hva som skulle bli deres foretrukne skriftform. Et viktig land i denne sammenheng var England. Her fikk punktskriften en velstående ressurssterk forkjemper i legen Thomas Armitage (1824–1890). Da han selv mistet synet, gikk han sammen med tre andre ressurssterke blinde eller svaksynte menn fra det øvre sosiale lag for å bestemme hvilket skriftsystem som var best egnet for blinde. De landet på Brailles punktskriftsystem. Den avgjørelsen ble viktig for punktskriftens videre utbredelse. For Armitage ble grunnleggeren av organisasjonen kjent som Royal National Institute for the Blind (RNIB), stiftet i 1868. Denne organisasjonen ble sentral for den videre spredningen av punktskrift til store deler av verden.

• synshemning
• funksjonshemning

• Statped Innsikt: Punktskrift
• Offentlig utvalg for punktskrift (OUP)