provisorisk anordning

Kongens (regjeringens) myndighet til å gi eller oppheve provisoriske anordninger er saklig begrenset til «handel, toll, næringsveier og offentlig forvaltning og regulering». Det betyr at privatrettslige spørsmål ikke kan reguleres med provisoriske anordninger.

Kongen (regjeringen) kan bare gi provisorisk anordninger når Stortinget ikke er samlet. Det er ikke noe vilkår at det foreligger en nødssituasjon. Når Stortinget trer sammen, kan det forkaste en tidligere utferdiget provisorisk anordning, og denne faller da straks bort. Dersom Stortinget ikke tar standpunkt til den, ansees en provisorisk anordning å falle bort ved Stortingets oppløsning.

Selv om provisoriske anordninger har rang som lov, følger det av Grunnloven § 17 at de ikke kan stride mot eksisterende lover gitt av Stortinget eller mot Grunnloven.

Etter at Stortinget siden 1869 fikk årlige sesjoner, ble behovet for provisoriske anordninger mindre. Men både ved krigsutbruddet i 1914 og 1939 ble det gitt viktige provisoriske anordninger, og dette har også i en rekke tilfeller funnet sted senere. De fleste provisoriske anordninger i våre dager gjelder bruk av tvungen lønnsnemnd for å avverge arbeidskonflikter med store samfunnsmessige konsekvenser. Blant annet ble det vedtatt en provisorisk anordning 13. august 2010 i forbindelse med tariffoppgjøret for helseforetakene. Sommeren 1997 ble det på grunn av den økende voldsbruken i MC-miljøene vedtatt en provisorisk anordning om adgang for påtalemyndigheten til å nedlegge oppholdsforbud. Denne ble senere vedtatt som lov (se oppholdsforbud).

Under den tyske okkupasjon av Norge gav den norske regjering i London en lang rekke bestemmelser i form av provisorisk anordning. Mange av disse gikk lenger enn hjemlet i Grunnloven § 17, og kan bare forsvares på grunnlag av konstitusjonell nødrett.

• lov
• forskrift