protister

Protister utgjør en svært variert gruppe når det kommer til morfologi, økologi og levemåte, og det er derfor vanskelig å gi en generell beskrivelse som gjelder dem alle.

Trekk som man kan finne hos de fleste gruppene med protister er at de i hovedsak består av én enkelt celle som håndterer alle funksjoner, oppgaver som hos flercellede organismer er fordelt på ulike organsystemer med spesialiserte celler. Unntakene er hos noen alger der flercellede former er relativ vanlig. I tillegg er det enkelte livsstadier hos slimsopp og noen slimdyr som innebærer celledifferensiering og arbeidsfordeling mellom forskjellige celler. Dette skjer gjerne i forbindelse med dannelse av sporer og spredningsorgan. F

lere arter med protister kan også danne kolonier der mange like celler er fysisk forbundet enten ved at de henger sammen i selve celleveggen eller at de er tett assosiert i en gelatinøs masse av som består av polysakkarider og proteiner. I slike kolonier opprettholder hvert celleindivid en viss grad av autonomi og fungerer stort sett selvstendig. Dette skiller dem fra ekte flercellete organismer der cellene ofte er spesialiserte og lager organer med bestemte oppgaver. I flercellete organismer er disse organene helt avhengig av hverandre for overlevelse.

Celleformen hos mange protister er konstant, men kan i enkelte grupper endre seg avhengig av alder og miljøforhold. Individer innen samme art er vanligvis ganske like i størrelse, men det er stor variasjon i størrelse mellom ulike arter. Hos noen arter er individene bare noen få mikrometer store, mens enkelte, som Caulerpa og Acetabularia, kan ha celler som blir opptil 15 cm lange.

De fleste artene mangler en beskyttende struktur, mens enkelte har et ytre skall eller skjelett laget av materialer som silika (for eksempel radiolarier og kiselalger), kalk (kalkflagellater) eller cellulose (fureflagellater). Skallet gir beskyttelse mot predasjon og andre miljøfaktorer, og kan hjelpe til med å holde på symbionter. Enkelte arter av protister kan innkapsle seg ved å danne cyster for å overleve under ugunstige miljøforhold, som tørke eller mangel på næring. Cystene beskytter organismen mot ytre påkjenninger og gjør det samtidig lettere for dem å spre seg til nye områder.

I motsetning til bakterier har encellete eukaryoter en cellekjerne som beskytter og organiserer DNA, samt membranbundne organeller som mitokondrier (til energiomsetning), golgiapparat (til stofftransport og modifikasjon), og endoplasmatisk retikulum (til proteinsyntese og lipidproduksjon). Mange protister har i tillegg spesialiserte strukturer og celleorganer (organeller) som ytterligere tilpasser dem til deres miljøer. Fotosyntetiske protister har kloroplaster, ofte med komplekse evolusjonære opphav fra sekundær eller tertiær endosymbiose. Ferskvannsprotister kan ha kontraktile vakuoler som regulerer vannbalansen. Enkelte, som flimmerdyr, har ekstrusomer, små organeller som frigjør stoffer for forsvar eller fangst av mat. For eksempel skyter trichocyster ut giftnåler som respons på irritasjon.

Formeringen hos protister skjer hovedsakelig ukjønnet enten som todeling, mangedeling eller knoppskyting.

• Ved todeling deler en celle seg i to genetisk identiske datterceller
• Mangedeling innebærer at en celle deler seg i flere datterceller samtidig. Dette siste er vanlig hos parasittiske protister som malaria-parasitten (Plasmodium)
• Knoppskyting innebærer at en mindre celle (knopp) avsnøres fra en større modercelle

Enkelte protister har kjønnet formering ved dannelse av gameter, der to spesialiserte kjønnsceller smelter sammen til en zygote, eller ved konjugasjon, hvor to individer utveksler genetisk materiale direkte.

Protister kan bevege seg ved hjelp av svingtråder (flageller), som er lange, piskelignende strukturer som enten driver cellen framover eller får cellen til å rotere for å gi fremdrift. Andre benytter flimmerhår (cilier), som er korte, hårlignende utvekster som slår i koordinerte bevegelser for å skape framdrift eller for å bevege næringspartikler mot cellen. Pseudopodier («falske føtter») er en annen metode, der cellen skyver ut deler av cytoplasmaet for å dra seg selv framover, noe som er typisk for amøber. Mange arter er imidlertid fastsittende enten i deler av livssyklusen eller hele livet.

Protister finnes i alle typer miljøer: jord, ferskvann, saltvann og som parasitter i andre organismer.

De spiller en sentral rolle i økosystemene som primærprodusenter; i marine miljøer står de sammen med andre alger for 50-70 prosent av den globale primærproduksjonen av oksygen.

De utgjør grunnlaget for mange næringskjeder ved at de blir spist av større organismer. Heterotrofe protister spiller en viktig rolle i næringskjeden ved å konsumere bakterier, andre protister eller dødt organisk materiale. Som nedbrytere bidrar de til å resirkulere næringsstoffer i økosystemet. Enkelte protister har stor påvirkning på mennesker, for eksempel forårsaker malariaparasitten Plasmodium sykdommer hos mennesker og dyr, mens arter i slekten Phytophthora forårsaker sykdom på potet, eple, pære, tomat og tobakk.

Tidlig på 2000-tallet viste studier av arvematerialet til organismer i protistriket at det ikke er en monofyletisk gruppe – det vil si at medlemmene ikke deler én felles stamfar eksklusivt med hverandre. I stedet fordeler representantene fra protistriket seg over alle store supergruppene innenfor eukaryotene. Den systematiske inndelingen av disse gruppene er fortsatt uklar og mange av dem mangler etablerte norske navn.

• Opisthokonta: Gruppen omfatter primært sopp og dyr som ikke er protister, men blant opisthokontene finner man også noen protistgrupper: krageflagellater (Choanoflagellata), Ichthyosporea og Nucleariider. Ingen protister i Opisthokonta har kloroplaster.
• Amoebozoa: Omfatter amøber med pseudopodier og slimsopper.
• Archaeplastida: Omfatter fotosyntetiske protister som rødalger (Rhodophyta) og grønnalger (Chlorophyta). I Archaeplastida finner vi også landplantene som ikke regnes som protister.
• Stramenopila: omfatter gullalger (Chrysophyceae), brunalger (Phaeophyceae), kiselalgene (Bacillariophyceae) og gulgrønnalgene (Xanthophyceae).
• Alveolata: omfatter fureflagellater (Dinoflagellatae), sporedyr (Apicomplexa) og flimmerdyr (Ciliophora).
• Rhizaria: omfattter poredyrene (Foraminifera), stråledyrene (Radiolaria) og Cercozoa.
• Haptista: omfatter svepeflagellater (Haptophyta), kalkflagellatene (coccolithophoridene) og svelgflagellatene (Cryptophyta)
• Excavata: Metamonada og øyealger (Euglenozoa)

Begrepene «Protozoa», «Protista», og «Protoktista» har spilt en sentral rolle i den historiske klassifikasjonen av encellete eukaryote organismer. Termene reflekterer et skiftende syn på disse organismenes biologiske kompleksitet og deres plass i livets tre. Oppdagelsen av protister var nært knyttet til utviklingen av mikroskopet på 1600-tallet. I 1674 beskrev Antonie van Leeuwenhoek for første gang mikroskopiske organismer, inkludert bakterier og protozoer, ved hjelp av sitt egenutviklede mikroskop. Han kalte dem for «animacules» som betyr små dyr. Utover 1800-tallet ble mikroskopene stadig mer sofistikerte, og forskere oppdaget en større diversitet blant encellete organismer enn tidligere antatt.

• encellete organismer
• bakterier
• protozoer
• plankton
• systematikk i biologi