klokke. Av pxhere. Falt i det fri (Public domain)

prokrastinering

Prokrastinering er å utsette noe man har planlagt å gjøre, selv om man vet at utsettelsen er til ulempe.

Faktaboks

Etymologi: Fra latin pro, og crastinus, ‘det som angår morgendagen’, avledet av cras ‘i morgen’

Prokrastinering skilles fra begrunnet utsettelse og omprioritering, da slike former for utsettelse gjerne er fornuftige. Prokrastinering er en ufornuftig eller «irrasjonell» form for utsettelse.

Prokrastinering kan angå beslutninger og planlegging, det å komme i gang med ting som skal gjøres, og/eller det å bli ferdig som planlagt.

Spesielt utsatt er oppstart, det å komme i gang. «Dørstokkmila» – det at første skritt er vanskelig – kan være problematisk for mange. Men for en som prokrastinerer, er det første skrittet det vanskeligste.

Alle prokrastinerer av og til, men om slik utsettelse blir etablert som en uvane, er utsettelsene uheldig for personen. Stress oppstår gjerne fordi det blir mindre tid til å gjøre det som var planlagt. I det lange løp har vanemessig prokrastinering negative konsekvenser for prestasjon, velvære og helse.

Sammenhenger der det blir prokrastinert

Prokrastinering hender i dagliglivets vanlige gjøremål, i jobbsammenheng og i alle situasjoner der noe planlagt skal gjennomføres. Mange tilfeller av prokrastinering er lett synlige, som når oppvasken fra i går er blitt stående, eller ved at rapporten som skulle vært ferdig i forrige uke fremdeles er «under arbeid».

Men en rekke former for prokrastinering er mindre åpenbare, men ikke av den grunn mindre uheldig. Eksempelvis har prokrastinøren en tendens til å komme sent i gang med sparing. Prokrastinering ses også i viktige helsevalg, eksempelvis der man ved mistanke om alvorlig sykdom utsetter å søke hjelp.

Man antar at om lag 20 prosent av normalbefolkningen prokrastinerer på slike måter at det er til ulempe for den enkelte. Utbredelsen blant studenter er mye høyere, 50 prosent eller mer. Prokrastinering har derfor vært omtalt som «studentsyndromet». Den store utbredelsen har sannsynligvis sammenheng med at overgangen fra videregående skole (med høy grad av struktur) til studentlivet (med høy grad av selvbestemt arbeid) for mange er uvant og vanskelig.

I tillegg til å være til ulempe for den enkelte, gir vanemessig prokrastinering ulemper for andre, for eksempel ved at ting går saktere enn de burde eller at avtaler brytes. Noen land har tatt dette problemet på alvor, slik myndighetene i Peru gjorde i 2007. De lanserte en landsomfattende kampanje der alle ble bedt om å ha fokus på nulltoleranse for «Peru-tid» (at det var en kultur for å komme én time etter avtalt tid).

Studenters prokrastinering

Utbredelsen av prokrastinering i studentpopulasjonen (om lag 50 prosent eller mer) har vært kjent i flere tiår, og skaper bekymring fordi prokrastinering har negative konsekvenser i form av redusert produktivitet og prestasjon (eksempelvis karakterer), helse og velvære, forsinkelser i studieløpet og i verste fall frafall.

Studenters prokrastinering har av disse grunner vært et prioritert forskningsområde, blant annet med tanke på årsaksfaktorer, men ikke minst i form av tiltak for å forebygge og redusere vanemessig utsettelse. I den forbindelse har forskningen identifisert faktorer som enkeltvis og i kombinasjon gjør studenter spesielt utsatt. Blant slike faktorer er biologiske, personlighetsmessige og strukturelle forhold av betydning.

Årsaksfaktorer

Prokrastinering knyttes til ulike årsaksfaktorer, både knyttet til personen som utsetter, oppgavene som utsettes, og situasjonen der utsettelsene skjer. Generelt er den som prokrastinerer impulsiv – tar ting på sparket, uten nevneverdig tanke på mer langsiktige konsekvenser – og orientert mot situasjonen «her og nå» mer enn mot planen formulert i går kveld. Spontane ombestemmelser er typisk for den som prokrastinerer.

Følgende faktorer er veldokumenterte.

Biologiske og personlighetsmessige faktorer

Impulsivitet er det mest uttalte kjennetegn ved den som prokrastinerer mye. En god del av det vi gjør, er en avveining mellom hva planen er og impulser som tilsier at vi i stedet gjør det vi har lyst til å gjøre. Prokrastinering indikerer at eksekutive funksjoner som planlegging og selvkontroll er svekket. Dette kan skyldes biologiske forhold, for eksempel at hjernen ikke er fullt utviklet. Det er også slik at personer varierer i hvilken grad de er planmessige. Personlighetstrekket planmessighet (se personlighetstesten NEO-PI) er negativt korrelert med prokrastinering, det vil si at stor grad av planmessighet hos en person vanligvis gir mindre grad av prokrastinering. Planmessighet omfatter planlegging og selvkontroll, to områder som berører prokrastinering direkte.

I dag er det vanlig å se prokrastinering som en form for sammenbrudd i selvregulering. Personen har en plan, men klarer ikke å gjennomføre den fordi den kontrollen man må utføre i regulering av tenkning, emosjoner og atferd svikter.

Ulystbetonte oppgaver og betydningen av emosjonell regulering

Det er veldokumentert at oppgaver forbundet med ulyst er spesielt utsatt for prokrastinering. Dette er oppgaver som oppfattes som kjedelige eller vanskelige, eller som vekker negative følelser. Felles for dem er at det å unngå dem, eller å unnslippe fra dem, er positivt i seg selv.

Flere undersøkelser har i tråd med dette vist at prokrastinering er relatert til emosjonell regulering, et ønske om å ha det bra. Utsettelse av negativt ladede oppgaver føles godt i et kortsiktig perspektiv og vil dermed kunne belønne prokrastinering. Men i et lengre perspektiv er konsekvensene negative. Først et stikk av dårlig samvittighet, så ubehag i form av anger og økt stress, deretter mer langsiktige konsekvenser ved redusert mestringstro, grubling og angst.

Oppgaver med lang frist

Oppgaver med lang frist er lette å utsette, fordi målet er langt frem i tid. Den som prokrastinerer, vil gjerne utsette oppstart, og lang frist kan dermed fungere som en direkte invitasjon til å vente.

Hvis målet er noe spesielt viktig for personen, eksempelvis en eksamen om tre måneder, vet vi at ting med stor verdi langt der fremme reduseres i verdi – jo lenger frem i tid noe med verdi befinner seg, desto lavere psykologisk verdi har dette. Dette omtales som temporal diskontering. I praksis gir dette seg utslag i at ting med liten verdi, men med kort ventetid, fort kan foretrekkes fremfor ting med mye større verdi med lang ventetid. Dessverre for prokrastinøren vil temporal diskontering være overdreven, siden impulsivitet blir en viktig faktor i denne ligningen. Dermed vil selv 10 kroner her og nå kunne bli foretrukket fremfor 100 kroner om en uke. I praksis betyr dette at den som prokrastinerer, mer enn andre vil være utsatt for fristelser og distraksjoner i arbeid med oppgaver som har belønning langt frem i tid.

Kognitive faktorer

Kognitive forhold er også viktige for prokrastinering. I planleggingsfasen kan måten man oppfatter oppgaven på, eksempelvis som ett stort løft versus mange små og håndterbare skritt, ha betydning. For prokrastinører med nevrotisk innslag kan overtenkning, bekymring og frykt for å feile gjøre det vanskelig å komme i gang.

Det er også velkjent at lave tanker om egen prestasjonsevne («self-efficacy») kan ha negativ påvirkning på motivasjon og faktisk prestasjon, og dermed øke prokrastinering.

Strukturelle og situasjonelle forhold

I mange tilfeller er selve arbeidssituasjonen strukturert slik at prokrastinering ikke er praktisk mulig. Kontormedarbeideren som strukturerer dagen perfekt med faste timeavtaler for tannlegen, gjør at tannlegen må innfinne seg til hver avtalt time.

Men mange arbeidssituasjoner er organisert på en annen måte. En saksbehandler får for eksempel tildelt saker, men arbeidet «tar den tid det tar». Folk i liberale yrker, der man selv kan bestemme arbeidstiden, er særlig utsatt.

Spesielt utsatt her er studenter, som har en arbeidssituasjon som i stor grad tilrettelegger for prokrastinering; eksempelvis lange tidsfrister, og mange distraksjoner og fristelser (for eksempel konstant tilgang til internett). En del studenter er godt rustet til å håndtere en slik arbeidssituasjon, men forskning viser at de som er impulsive og har lav grad av planmessighet i sin arbeidsstil, altså prokrastinøren, vil få store problemer.

Definisjon – en nyansering

Prokrastinering er «utsettelse til ulempe for personen». Flere forhold gjør at en slik definisjon bør nyanseres:

Streng selvvurdering. Mange som utsetter, vurderer egen utsettelse for strengt. Det er helt normalt å utsette av og til, og når det skjer må man ikke automatisk oppfatte dette som uheldig. Å ta en pause, hvile eller gjøre noe som gir positive opplevelser er ikke nødvendigvis prokrastinering
Å ta igjen det tapte. For en som på grunn av tidligere utsettelse er kommet på etterskudd, vil all utsettelse kunne fortone seg som prokrastinering. Man må da huske at god prestasjon krever pauser, søvn og hvile. Er man under press, er det viktig å ta igjen det tapte med fornuft
Svak prioritering. Hvis man har satt seg for mange mål, vil det være problematisk å rekke over alt. At noe må utsettes, er da en naturlig konsekvens, men dette er ikke prokrastinering

Mange tror at motstykket til prokrastinering er en supereffektiv tilværelse uten frihet til å gjøre hva man vil. Dette er galt. Motstykket til prokrastinering er en tilværelse med mindre stress og tid til overs for ting man liker å gjøre.

Myten om «aktiv prokrastinering»

En del personer utsetter jobbingen strategisk, slik at man selv skaper økt motivasjon ved å jobbe under press. Når man da kommer i mål, oppleves gjerne lykke og mestring. I den grad en slik strategi fungerer, er det imidlertid ikke snakk om prokrastinering. Prokrastinering er per definisjon utsettelse som er til ulempe for personen.

Mange oppgaver er av en slik art at det å jobbe under press ikke er gunstig, både hva angår kvalitet (studenten kan for eksempel gå glipp av viktige tilbakemeldinger fra en veileder) og sannsynlighet for fullføring (knapp tid kan medføre at uforutsette hendelser ødelegger planen). En opplevelse av at strategisk utsettelse «fungerer for meg» kan dermed være en feiloppfatning – utsettelsen kan faktisk være til ulempe for personen. Dette vil i så fall være et eksempel på prokrastinering.

Det er velkjent at prokrastinører kan bruke strategier som egentlig er til skade for dem for å rettferdiggjøre sin prokrastinering (selvhemmende strategier; engelsk self handicapping). «Strategisk utsettelse» som ikke fungerer er ett eksempel på dette.

Å redusere prokrastinering

Fordi prokrastinering er negativt for personen, har den som prokrastinerer gjerne et ønske om å bli kvitt denne uvanen.

Forskning viser at prokrastinering er vanskelig å endre når dette har blitt en uvane. Først og fremst er det derfor viktig å unngå å havne i fellen i utgangspunktet. Her har ansvaret tradisjonelt ligget hos den enkelte. Men langt enklere er det å starte i motsatt ende, nemlig med de organisatoriske og strukturelle forholdene der prokrastinering er et problem. Eksempelvis innebærer åpne kontorlandskaper en kontinuerlig eksponering for distraksjoner, noe vi vet er til spesiell ulempe for den med tilbøyelighet til prokrastinering.

Studiesituasjonen kan også endres nokså enkelt, slik at de mest åpenbare feller prokrastinøren går i, kan reduseres. Når vi vet at intelligens ikke har noen sammenheng med prokrastinering, vet vi at mange talenter som kunne gjort det godt i studiene i dag sliter, simpelthen fordi de mangler de ikke-kognitive ferdighetene som trengs for å arbeide under forhold som krever selvdisiplin.

Når det kommer til individuelle løsninger, foreligger det mange selvhjelpsbøker og oppskrifter på suksess, også på nettet. Flere tilbyr kurs og foredrag. Mange av disse tilbudene er ikke kvalitetssikret. Generelt er vanemessig prokrastinering en såpass innarbeidet uvane at det vil ta en del tid å endre den, og da gjennom tiltak som konkret vurderer situasjoner der prokrastinering foregår og hvilke gevinster personen har ved å prokrastinere. Forskning viser at enkle og konkrete kartlegginger ofte gir nye innsikter – man er ofte blind for hva som konkret skjer ved prokrastinering (dette omtales som svikt i monitorering). Basert på slike nye innsikter kan så enkle tiltak innføres, der gevinsten ikke inntreffer som følge av prokrastinering men i stedet etter en times jobb med det man vurderte å utsette.

For den som har store problemer med unødvendig utsettelse, har forskning vist at kognitiv terapi er en virksom behandlingsmetode. Dette krever hjelp fra en psykolog.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Universitet i Tromsø: Forskningsprosjekt om prokrastinering

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Kognitiv psykologi

Frode Svartdal

Professor i psykologi, UiT – Norges arktiske universitet