Kvinnepesk av høstskinn av reinkalv, også kalt hverdagspesk. Denne har vært brukt i Karasjok-området. Kantingen på ermene er ofte i en annen farge enn selve pesken. Pesken har høy krage. Legg merke til at pesken ikke har en kant (holbi) nede. Er en ute, er det ikke sjelden en bruker skinnlue, slik som denne lua av geitekjeskinn. Lua skal også sitte høyt på hodet og har gjerne en viss høyde. Bruk av pesk er ikke så vanlig i dag, da det er vanskelig å få tak i materiale, og det er få som behersker skinnsøm. Til pesken hører også belte, her brukes et belte i lær.
Kvinnen har på seg vanlig pesk; legg merke til ermmansjettene som er dekorert med kledesremser i tunger. Mansjettene kunne man skifte når de ble slitt og sparte således skinnpesken for lengre tids bruk. Hodeplagget med tørkle over, var vanlig den gang. Bildet er fra slutten av 1800-tallet.
Mennene har på seg brukspesker som bærer preg av slitasje (slitte pesker kalles muodda). De bærer tradisjonelle vinterskotøy, skaller og skinnbukser, bellinger med hårene ut. Vesken (på personen til høyre), som vanligvis blir oppbevart innenfor pesken (eller kofta), var til oppbevaring av verdisaker, men også for pipe og tobakk.
Pesk, beaska på samisk, er et samisk ytterplagg av reinsdyrskinn, gjerne reinkalv. Det er en del av tradisjonell samisk drakt. Pelsen vender med hårene ut, og plagget er til å trekke på over hodet, med belte rundt livet. Under pesken brukes innerpelsen dorká. Til forskjell fra pesk, har dorkáen hårene vendt inn.
Pesk er ennå i bruk i reindriftsområder, men ikke i like stor grad som tidligere. Dorkáen gikk ut av bruk etter andre verdenskrig.
Den samiske drakten har til alle tider vært funksjonstilpasset. Den som bar drakten skulle kunne bevege seg uhemmet, arbeide og bevege seg fritt og samtidig holde seg varm og tørr. Både ermene og resten av drakten ble derfor utformet slik at den ikke skulle stramme på noen måte. Det ble også lagt vekt på estetikken, noe som kom til uttrykk i form av dekor, farger og detaljer.
Pesken lages av mellom fem og sju reinskinn. Formen og kvaliteten på skinnet bestemmer hvor de enkelte delene tas og hvor de skal brukes. I tillegg til skinnets form, vil alder, farge, hårlengde og tykkelse på skinnet avgjøre hvordan de enkelte delene velges ut for å passe sammen til den aktuelle pesken. Ved slaktingen av et dyr må en flå skinn som skal brukes til pesk på en spesiell måte. Ved tilskjæring av pesken blir skinnet utnyttet maksimalt. Blir det noen biter til overs, brukes disse bitene som skjøter der det behøves. Vidden på pesken får man ved å sette inn kiler både foran og bak. Bakparten er gjerne også satt sammen av flere deler med en vidde nederst, for å gi pesken bevegelsesvidde. Snittet på pesken danner grunnlaget for koftas utseende. Men klede og andre tekstiler har fast bredde og gjør dermed at snittet med de ulike delene blir litt annerledes enn peskens.
Skinn til klær har i samisk tradisjon vært det vanligste både til vinter- og sommerplagg. Samene har brukt skinn som hovedmateriale mye lenger inn i vår tid enn andre folk ellers har gjort i Norge. Det finnes flere betegnelser for skinnplagg som har vært brukt eller fortsatt er i bruk. Derfor finnes det flere plagg utviklet av skinn og tilpasset for de klimatiske forholdene i de arktiske strøkene.
Det enkleste snittet på pesken består av to skinn som er sydd sammen over skuldrene, og i midten er det gjort hull for hodet. Dette snittet kan også være forløperen til čehporas/njálfáhtta, en «skinnponcho» som ble brukt på reiser.
Pelsen har samme snitt som kofta. Pelsen taes av og på ved hjelp av en splitt i halsåpningen. At pelsen ikke har åpning foran, gjør at dette plagget holder ekstra godt på varmen.
Beaska (pels eller pesk) er enten hverdagspels eller finpels og syes av hvitt eller svart reinkalvskinn. Ved kysten og på sjøen var det vanlig å bruke fåreskinnspels.
Muodda (hverdagspels) betegner en brukspesk sydd av vanlig reinkalvskinn og brukes til hverdags.
Idjagozan (gjeterpels) er av tykkhåret vinterpelsskinn ble gjerne også brukt som ytterpels i ekstrem kulde.
Dorka (innerpels) har håret vendt innover og er gjerne sydd av spesielt mykt skinn som nærmest er dunet, gjerne skinn fra halvt år gamle reinkalver. Ved kysten ble det også brukt innerpels av fåreskinn.
Čearpmatnah-beaska/muodda er sydd av toårig reinskinn.
På skitnamuodda (velbrukt skinn«kofte») er alt håret falt av, eller den er sydd av nappaskinn med kjøttsiden ut.
På 1600-tallet skrev Uppsalaprofessoren Schefferus, som skildret samenes liv i boken Lapponia, at samenes klesdrakt i det svenske Sápmi om vinteren består av skinnklær. På 1700-tallet skrev Knud Leem, den fremste kjenneren av samisk kultur på den tiden, at samene i Finnmark om vinteren brukte pesk (beaska) og innerpels (dorka) og sko og hansker av leggskinnene.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.