pave

I de første århundrene ble tittelen papa også brukt om biskoper og abbeder, særlig Biskopen av Alexandria (Den koptiske kirkes patriark). I vår tid er tittelen primært brukt om Den katolske kirkens overhode, selv om den ikke er blant hans offisielle titler. Han bærer også tittelen summus pontifex ecclesiae universalis (latin «yppersteprest for den universelle kirke»).

Paven leder kirkeorganisasjonen, har den øverste læremessige og rettslige myndighet, leder Vatikanstaten og alle kirkens bilaterale avtaler med en rekke stater (konkordater).

Ifølge katolsk tradisjon er paven apostelen Peters etterfølger og har arvet hans lederstilling i kirken med fortrinn i rang og myndighet fremfor alle andre biskoper. Paven innehar det øverste læreembete i kirken, og ved helt spesielle anledninger kan hans uttalelser regnes som ufeilbarlige (ex cathedra). Læremyndigheten utøves vanligvis ved såkalte encyklikaer (rundskriv), læremessige uttalelser som underbygges av Bibelen og kirkens læretradisjon slik den har utviklet seg i om lag 2000 år.

Paven er også den øverste rettslige myndighet innenfor kirkens egen rettsordning (kanonisk rett). Han har umiddelbar jurisdiksjon over hele Den katolske kirke, hvilket innebærer at det ikke finnes appellinstans for det han bestemmer. Paven har indirekte innflytelse over kirken gjennom de biskoper han utnevner – i våre dager stort sett uten innflytelse fra politiske myndigheter. Han utøver sin tilsynsrett ved at alle biskoper én gang hvert femte år må avlegge et besøk ved «apostlenes graver» (ad limina apostolorum) og rapportere om situasjonen i sine respektive bispedømmer. Pavens styringsordning omfatter også de pavelige utsendinger (nuntier), Vatikanstatens ambassadører i ulike land som rapporterer til paven om den lokale kirkelige situasjonen.

Selv om paven er Peters etterfølger og innehar kirkens viktigste embete, er han også biskop av Roma og regnes med blant kirkens biskoper og som en del av kirkens læremyndighet. Innenfor sine bispedømmer er de lokalkirkens overhode, samtidig som de også har sin del av ansvaret for kirken som helhet. Sammen med sine medbiskoper innenfor et geografisk område danner de en bispekonferanse, og utsendinger fra bispekonferansene samles regelmessig til synoder i Roma, der de drøfter spørsmål som angår hele kirken. Pavens myndighet og stilling er derfor ikke overordnet kirken, men en del av den.

Når en pave dør eller abdiserer samles kardinalkollegiet i Vatikanet for å velge en ny pave. De blir avsondret fra omverdenen i det som kalles konklave. Dette ble innført i 1274 for å tvinge kardinalene til å fremskynde valget. I dag blir en del av Vatikanpalasset avstengt til konklavet. Selve avstemningen foregår i Det sixtinske kapell.

Kardinalene stemmer fire ganger daglig inntil en kandidat har oppnådd to tredjedels flertall. Etter hvert valg brennes stemmesedlene i en ovn. Fargen på røyken forteller om en ny pave har blitt valgt eller ikke. Svart/grå røyk signaliserer at det ikke er flertall for en ny pave, mens hvit/lys røyk signaliserer at det er valgt en ny pave. I prinsippet kan enhver katolsk mann velges til pave, men siden 1300-tallet er bare kardinaler valgt.

• Les mer: pavevalg

Byen Romas menighet kom tidlig til å få en særlig betydning i kirken. Man anså Roma som verdens midtpunkt og Romas menighet som modermenighet for de fleste menigheter i Vesten. I tillegg fortalte katolske helgentradisjoner at apostlene Peter og Paulus led martyrdøden i Roma. De eldste biskopene i den offisielle pavelisten har sannsynligvis ikke vært erkebiskoper, men formenn i et presbyterkollegium. Fra rundt år 150 blir det monarkiske episkopat etablert i Roma. Victor 1. intervenerte med myndighet i en strid i 190-årene mellom forskjellige kirkeprovinser, og Romas standpunkt seiret for første gang i et kirkelig konfliktspørsmål. Calixtus (cirka år 220) motiverte romerbiskopens særstilling med det som står i Matteusevangeliet kapittel 16, vers 18:

Og jeg sier deg: Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den.

Dette er blitt den klassiske begrunnelsen for pavedømmet.

Da keiserresidensen fra Konstantins tid ble flyttet fra Roma, fikk Romas biskop en friere stilling enn biskopen i Konstantinopel, hoffets by, og de andre østlige patriarker. Innocens 1. (402–417) hevdet at den høyeste læreautoritet i kirken, ved siden av et økumenisk konsil, var Den hellige stol, altså paveembetet.

I folkevandringstiden kom Romas biskop til også å få en politisk lederstilling i Italia (særlig Leo 1., 440–461). Likevel ble Romas maktstilling svekket da arianismen trengte frem mot vest, og da det i tidlig middelalder oppsto germanske folkekirker som hadde liten eller ingen forbindelse med Roma.

Gregor 1. (590–604), som vant England for pavestolen ved å sende misjonærer dit, sørget også for å knytte kirkene til Roma. Da Pipin den lille i 756 skjenket paven en landstrekning i Italia, oppstod Kirkestaten med paven som fyrste. Karl den stores keiserkroning i 800 ved Leo 3. innga samtiden og framfor alt ettertiden den forestilling at paven var overordnet keiseren.

Frankerrikets oppløsning styrket pavestolen ytterligere. Nikolaus 1. (858–867) skjerpet pavedømmets maktkrav til et krav om verdensherredømme og overhøyhet over den verdslige makts representanter. Under ham inntrådte imidlertid et brudd mellom den vestlige og den østlige kirke under ledelse av patriarken Fotios; østkirkene ville ikke anerkjenne Romas overhøyhet og var seg sin særart overfor vestkirken klart bevisst. Bruddet ble definitivt ved det såkalte store skisma i 1054, som først ble formelt opphevet i 1965 under pave Paul 6., dog uten anerkjennelse i østkirkene av pavens overhøyhet.

900-tallet var en nedgangstid for pavedømmet, men den kirkelige reformbevegelse (se Cluny) og de første tysk-romerske keisere løftet institusjonen opp av dens dype forfall. Fra 1059 overtok kardinalkollegiet retten til å velge en ny pave ved vakanse. Under Gregor 7. (1073–1085) utbrøt den store strid mellom keiser og pave som kom til å prege flere århundrer av middelalderen (investiturstriden). Korstogene medførte i første omgang en styrking av pavens posisjon som kristenhetens overhode, men deres mislykkede utgang førte til et alvorlig prestisjetap. Den høyeste makt ble nådd under Innocens 3 (1198–1216), mens de mest høyspente krav om overhøyhet både i åndelige og verdslige saker ble uttalt av Bonifatius 8 (1294–1303) på et tidspunkt da pavens verdslige makt var undergravd. Pavedømmets «babylonske fangenskap» i Avignon 1309–1377 fulgte kort etter hans pontifikat. Senmiddelalderens reformkonsiler (se Konstanzkonsilet, Baselkonsilet) gjenopplivet den episkopalistiske teori fra oldkirken (se episkopalisme) om at et kirkemøte står over paven.

Nikolaus 5 (1447–1455) var den første av en rekke renessansepaver som gjorde Roma til verdens kulturelle hovedstad. Reformasjonen betydde et alvorlig tap for pavedømmet ved det store frafallet av en rekke nasjoner eller store deler av nasjoner. Med Paul 3 (1534–1549) nådde en indrekatolsk reformbevegelse opp på pavestolen, og stiftelsen av jesuittordenen betydde en styrking av pavedømmet. Da den moderne katolisismen konsoliderte seg på Trientkonsilet, ble pavens overhøyhet over kirkemøtet anerkjent, og pavedømmets autoritet ble et viktig punkt i lærebygningen.

1700-tallets opplysningsbevegelse undergravde respekten for Den katolske kirke, og den franske revolusjon syntes å true institusjonen med undergang. Kirkestaten ble omgjort til en republikk, og da Pius 6 døde i fangenskap i Frankrike i 1799, hadde Napoleon gitt ordre til at det ikke skulle velges noen etterfølger. Men på 1800-tallet opplevde pavedømmet igjen en oppblomstring. De sentraliserende tendenser i Den katolske kirke har vært sterke (se ultramontanisme), og den ekstreme papalisme seiret over episkopalismen da Vatikankonsilet i 1870 vedtok læren om pavens ufeilbare læreautoritet. Ved Italias samling samme år ble Kirkestaten opphevet, og forholdet mellom paven og den italienske stat var spent inntil et konkordat ble sluttet i 1929, og en liten Vatikanstat med paven som overhode ble gjenopprettet (se Lateranoverenskomsten).

Siden 1800-tallet har paver øvd stor innflytelse gjennom sine encyklikaer, og en rekke stater har opprettet diplomatisk forbindelse med kurien. Det andre vatikankonsil (1962–1965) og senere reformer av romerkirkens styre, særlig opprettelsen av en bispesynode som et permanent rådgivende organ for paven, har modifisert kirkens autokratiske styreform noe, men neppe redusert pavens betydning.

Alle paver etter 1800 er tatt med.

Vatikanets offisielle liste over paver (Annuario Pontificio). Motpaver (40 stykker) er ikke nummerert. Helligkårede og saligkårede paver er markert med kursiv.

¹Døde før vigsling; omstridt om han skal regnes med.

²Fabelpave; pavinne som aldri har eksistert.

³Ikke pave; forekommer i enkelte pavelister.

• kristendom
• katolisisme
• kristendommens historie
• katolisismens historie
• Den katolske kirke