patronatsrett

Patronatsrett var i kirkeretten betegnelse på retten til å utnevne prest ved en kirke eller å foreslå kandidat til en slik stilling med bindende virkning for den myndigheten som utnevnte presten.

Patronatsretten oppstod i middelalderen som et kompromiss mellom kanonisk rett og germansk rettsoppfatning. En som bygde en kirke og gav jordegods til å underholde presten, ervervet etter germansk oppfatning rett for seg og sine arvinger til å utnevne prestene. Systemet stred mot kirkens kanoniske rett, som tilla biskopen utnevnelsesretten.

På 1100-tallet (i Norge i 1153 ved de kirkerettslige bestemmelser fra kirkemøtet i Nidaros) ble kirkeeiernes rettigheter gjennomgående forvandlet til forslagsrett (ius praesentandi) og rett til å være vedkommende kirkes «beskytter» (patronus). En slik patronatsrett kunne innehas av kronen, av adelsmenn og av kirkelige institusjoner, særlig klostre, og de innehas i England fremdeles av en del adelsmenn og av en rekke colleges ved de gamle universiteter.

I Danmark-Norge gikk patronatsretten ved reformasjonen i stor utstrekning over til kronen, som i mange tilfeller igjen skjenket denne retten til privilegerte personer. I Norge var det bare ganske få kirkepatroner. En forordning av 1809 innskrenket patronatsretten til adelige personer og omgjorde den til forslagsrett der Kongen skulle velge mellom tre foreslåtte kandidater. Ved opphevelsen av adelsprivilegiene i 1821 bortfalt også denne form for patronatsrett i Norge.